Takk til de som takker

I går fikk jeg et brev fra ei dame som jeg ikke har sett på mer enn 40 år. Hun takka pent for tekst og bilder hun hadde sett og lest her på WALK-sida. Det syns jeg er ganske så storarta.

Jeg elsker å gå, og nå jobber jeg med å forme en arbeidsplass som gir meg muligheten til daglig å formidle gleden jeg selv opplever. Jeg syns det gir mening. FOTO: Henning Bratland Carlsen

• POSTKORT: Når ei uke går mot slutten, vil jeg takke for noe som har vært godt og for at jeg har gått.

Verden er full av gode råd til folk som forsøker å endre retning i livet. Og det meste er velment og uten baktanker, og slikt kan man jo si pent takk for.

Men jeg har selv fått mange råd som jeg har funnet ut at jeg må legge til side fordi råda er gitt utelukkende med utgangspunkt i livet til rådgiverne. Velment, men ganske ubrukelig for meg.

Jobben du elsker

Men det er en kar jeg lytter til, selv om han ikke lever mer. Scott Dinsmore døde ung, men han rakk å formidle noe som jeg plukker fram av og til:

https://www.ted.com/talks/scott_dinsmore_how_to_find_work_you_love#t-66065

Kort fortalt gir Dinsmore råd til de som ønsker å finne en jobb de elsker så mye at de ikke greier å la være å gjøre den jobben.

Passion Frame Work

Dinsmore opererer med begrepet “Passion Frame Work”, og jeg velger å gjengi det han snakker om, slik:

Unike styrker - det folk takker deg for.

Verdier - det sjela di er laga av.

Erfaringer - det du er god til og det som inspirerer deg.

Work in the right context - behold målene dine, men finn de rette omgivelsene.

I bloggteksten som jeg publiserte tirsdag, redegjorde jeg for mine egne verdier, og jeg kom også innom styrker og erfaringer. (se: https://www.walktheworld.no/blogg/verdifulle-veivalg)

Lei av å gå lei

Det er selvsagt et privilegium å få muligheten til å bruke tid på å finne en slik jobb, og jeg er takknemlig for at jeg har fått noe av den tida.

Det er nyhetsjournalistikken som har gitt meg mest mat på bordet opp gjennom åra, men i perioder har jeg gått så lei at jeg har fått meg jobb innenfor helt andre bransjer. Men der har jeg gått lei enda fortere.

Jeg har derfor den siste tida gått dypere for å finne ut hva som er det beste jeg kan fylle arbeidsdagen med.

Her går broren min over Hardangervidda, med meg på slep.

De siste 16-17 åra av livet mitt har jeg sikkert gått like mye som jeg gjorde i løpet av de 39 første, og i teksten som jeg publiserer kommende tirsdag vil jeg komme nærmere inn på hva jeg mener er bra med å intensivere gåinga.

De siste 16-17 åra har jeg også hatt en drøm om å kunne leve økonomisk av å gå, men jeg har ikke satt av tid til å finne ut hvordan før nå i det siste. For det krever tid, i og med at gåing i seg selv ikke er noe det er så lett ta betalt for.

Jeg har det siste året funnet ut at jeg kan la gåing danne basis for en formidlingsvirksomhet der jeg får brukt min journalisterfaring og fotografihobby, og nå begynner jeg å se noen fine resultater av det jeg produserer i arbeidstida.

Enn så lenge har jeg publisert bilder og tekster jeg mener formidler noe vakkert og konfliktfritt. Da går jeg i takt med “det sjela mi er laga av”.

Takknemlighet

Takknemlighet er en viktig verdi for meg, både i arbeidstida og i livet ellers, noe jeg ønsker å gi uttrykk for også i disse søndagstekstene som jeg publiserer under vignetten POSTKORT. Når jeg skriver, knytter jeg gjerne takknemligheten nærmere til det å kunne gå til fots.

Men samtidig tror jeg at det at jeg gjennom de siste åra har klart å løfte takknemligheten opp til å bli en av de mest verdifulle verdiene mine, har vært avgjørende for at jeg også har blitt et gladere menneske.

Jeg setter pris på å kunne vise takknemlighet selv, og jeg setter pris på at folk takker meg for det jeg gjør. Derfor var det så fint å få dette brevet i går, fra ei eldre dame som en gang for lenge siden var gift med en slektning av meg.

Dama går også

Hun skriver: “I dag 'oppdaget' jeg dine utrolige vakre fotografier fra skogen du vandrer i (…) Jeg gikk inn på din webside og har nå hatt stor glede av å lese dine tekster som du skriver som følge til fotografiene”.

Hun skriver videre at hun er pensjonist, men fortsatt driver som fotograf og billedkunstner. Sitt daglige behov for å vandre eller gå får hun dekket ved å bevege seg opp og ned fjellsidene der hun bor. “I din serie 'Takk til lysglimtene' var det nydelig gjenkjenning fra egne vandringer i skogen”, skriver hun.

Og så avslutter hun slik: “Stor takk for at du deler dine vakre fotografier og herlige tekster! Jeg ønsker deg lykke til med din forestående utstilling, selv om den nå er utsatt på ubestemt tid.”

Å sette noe i bevegelse

Så hva kan jeg si? Jeg tror jeg gjennom tekster og bilder har klart å røre ved noe i et “fremmed” menneske. Denne dama hadde jo ikke trengt å sende et brev eller bry seg med å formidle noe som helst tilbake til meg. Men så gjør hun det likevel, og da må det jo bety noe for henne.

Og så greier hun derved å røre ved noe i meg. Tusen takk for brevet, denne teksten er til deg. Jeg er bevega, og jeg tror jeg er på rett kurs nå.

FOTO: Henning Bratland Carlsen