Hvilke mål jeg kan skimte i horisonten, vil jeg holde for meg selv. Å ikke si alt til alle, er første bud for en karakterbygger.

Kanskje skal det være slik at jeg først et langt og godt stykke inn i evigheten skal få smake Andelår-confit på Ekebergrestauranten.

I frosten ligger kjærligheten begravet. Det er jeg sikker på. En vakker dag smelter jeg sammen med den for godt.

Synnøve er solgaven, en kjærlighetsstråle som smelter is og skyver gråvær til sides.

I dag har jeg vært usynlig og holdt kjeft. I dag har jeg gått i ett med vissent løv, rotvelter og mørke kratt. I dag har jeg sittet alene på et nes ved vannet.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Jeg hører sildring av regn bare noen centimeter fra hodet mitt, jeg snur meg og plukker opp mobiltelefonen. Klokka viser 05.54. Jeg vrir meg tilbake og lukker øynene igjen.

Ved Sørlimyra har jeg lagd stier i bunnen av dem som var her fra før. Om du ønsker å ta over etter meg ved denne oasen, kan du vurdere om du også vil ta over boligen min.

Regnet gir glans til skogen. Så hvor er de andre? Så mange som går glipp av poesien. Så mange som holder seg litt for tørre.

Bendik og jeg er to ganske like dråper vann i det samme blå havet. Men jeg tror avstanden mellom oss er livsnødvendig, og at mulig lengsel er en positiv kraft.

Elise vifter ofte med hendene mens munnen hennes deler livgivende refleksjoner og bevingede resonnementer med meg.

Jeg sitter med panoramautsikt mot Oslo sentrum og fjorden foran meg, med mat og kaffe ved siden av meg på benken, og et staselig gammelt bygg rett bak meg. Det var liksom her i denne parken det hele starta i 1964.