Takk til lysglimtene

Tusen takk til lyset som trenger igjennom både her og der i novembermørket.

• POSTKORT: Når ei uke går mot slutten, vil jeg takke for noe som har vært godt og for at jeg har gått.

“November er så trist og grå, men nyttig likevel. For nå kan barna finne på å lage moro selv”, skrev og sang Alf Prøysen i min barndom. Jeg må innrømme at jeg brukte noen år på å fordøye dette verset i Året rundt-kavalkaden hans.

Kan hende var november prega av kakaodrikking og julekurvfletting, men det jeg husker best var fuktigheten og regnet - at november var en noe tung overgangsmåned som ikke inviterte til verken fotballkamper eller skiturer.

Nå har jeg for lengst bestemt meg for at hver måned har sin sjarm for meg.

I går gikk jeg en liten tur i nærskogen. Til nå i år har jeg opplevd november på Bøler som relativt fuktig (det har blitt færre netter på balkongen enn ellers i året, men det er jo litt typisk november…), men denne lørdagsettermiddagen var klar og lys.

Istedenfor å løpe rett ut i sollyset, bestemte jeg meg for å gå litt i sikksakk mellom trær og koller, bekker og vann.

Når sola står så lavt, skaper skogen de fineste lyskorridorer. Men man må være observant om man vil fange dem, for brått flytter de på seg eller forsvinner.

Jeg er ingen jeger, men en fangstmann og samler. Derfor fotograferer jeg.

Jeg kan ha en vag fornemmelse av hva det er jeg skal fange i kameraet mitt før jeg starter på en vandring, men oftest blir veien her til mens jeg går.

Lørdag hadde jeg ikke kommet lengre enn til Stallerudåsen bak Nøklevann skole før jeg snubla i et mylder av lysglimt, og da var det bare å henge på innover.

I boka Solitude beskriver Michael Harris en samtale han har med professor Amy Lobben ved University of Oregon om hvordan mennesker hver for seg skaper sine egne unike kart.

Amy Lobben sier: “If you go out into the world with your senses open, you’re going to encode a mental map that’s made with whatever types of info your brain likes to attend to, and your map will be different from those of other people”.

Mens jeg vandra gjennom skogen, hørte jeg lyden av folk som brukte grusveier og stier, og som samla seg på åpne plasser der sola varma mer enn der jeg var. Jeg tipper de forteller en annen historie om denne ettermiddagen enn den jeg presenterer her.

Jeg er takknemlig for at beina mine - i samarbeid med sansene mine - kan ta meg til både folkerike og folketomme steder. Jeg er takknemlig for at jeg gjennom vandringene mine opplever at det finnes noe å glede seg over rundt hver sving, bak hvert skogholt og under hver trekrone.

Og snart er jul, og da er vi allerede på vei mot lysere tider.

Det er også noe å være takknemlig for.