Å svømme inn i soloppgangen

Det var grytidlig, rimfrosten lå som melis over markene, og naturen speila seg i vannet. Ender møttes. Skogen våkna. Trær og buskas smilte til hverandre, og det var antydning til alvedans over vannflata. Men hvem var hun som henga seg til det våte element?

GANGBART: I forkant av hver helg vil jeg fortelle om en tur det går an å ta til fots. Det kan bli korte forslag og lange forslag, noen humpete og noen flate. Poenget er at vi kommer oss på beina og går.

Du våkner eventyrlig tidlig en morgen og ser tåka ligge over dalføret, du pakker kvikt en liten sekk og skritter inn i det grønne - i håp om å fange soloppgangen gjennom dis over skogsvannet.

Du hører fugleskvalder i tretoppene, du ser antydning til sol imellom dem, men det trenger ikke bety at du er for seint ute. Du legger bare inn en liten lettbeint spurt.

Og brått står du der i vannkanten og ser at det bare er noen tretopper som har fått sol på seg. På Bråten er det fremdeles litt mørkt. Men hvor er tåka?

Rimfrosten knaser under skosålene. Noen har satt i gang frokostbålet ute på neset. Sola stiger og fargelegger trærne sakte ovenfra og nedover.

Du tenker: “Dette er jo vakkert , men selve oppvåkningen - den som kan være så enestående når sola sliter litt med å bryte gjennom - hvor er den?”

Innerst inne forbereder du beina på at de straks kan gå videre, men du holder litt igjen…

…og så skjer det: En kvinne kommer.

Hun går ut på flytebrygga. Hun sier hun skal bade. Du spør om du kan forevige det på avstand.

Hun sier ja. Du rigger deg til inne ved steinen, hører et “kra-kra” i det fjerne, får støtte til albuene.

Hun begynner å kle av seg. Du trykker på utløserknappen.

Hun stiger uti. Du trykker.

Hun svømmer. Du trykker igjen.

Hun stiger opp. Du presser knappen ned.

Hun tørker seg og kler seg. Og du trykker på utløserknappen en siste gang.

Alt skjer mens sol og damp møtes i skjønn forening over trærne i øst, mens ringer i vann vokser, og mens rimfrosten smelter langsomt under skosålene dine.

Og der, der borte i sola som treffer vannet som ei stripe nord for Kattisa, ser vi en kano komme sakte glidende - nærmere og nærmere.

Kvinnen smiler og sier det ikke er kaldt i vannet. Hun sier hun bader kanskje annenhver morgen. Hun sier hun vanligvis må ha lykt med, men denne dagen er hun litt seint ute. Det er jo søndag.

Så forsvinner hun bak trærne borte ved grusveien.

Du blir stående og se mann og hund nærme seg land. De passerer uten et ord, og mannen lemper båten på ei tralle før de går videre innover land. “Snart forsvinner de vel i lufta med”, tenker du.

Det går opp for deg at det er et yrende morgenliv her i vannkanten. Det eneste som mangler er ekte alvedans.

Du ser til venstre…