WALKING CREATURE - PART 2: THE world walk

Amerikaneren Tom Turcich har siden 2016 vandra jorda rundt, og han er ikke ferdig ennå. Er han på flukt eller kommer det noe fruktbart ut av prosjektet hans?

Søndag stakk jeg hodet inn i tåka i Hemsedal. Jeg tror jeg kommer styrka ut.

Det er tidlig søndag morgen, og jeg pakker bagen for en liten høstferie i Hemsedal. Mellom ulltrøyer og fjellstøvler stapper jeg inn boka “Det vandrande mennesket” av Finn Tveito, boka som jeg omtalte i SKRITT FOR SKRITT-teksten for ei uke siden også.

Han skriver blant annet om hvordan han ser på den såkalte romantiske vandreren som oppsto for om lag 200 år siden da kunstnere, forskere og adelsfolk begynte å legge ut på lange vandringer.

“Lengselen som romantikarane hadde etter natur, landskap og stemning, hindra som regel ei djupare utforsking av tilhøvet mellom vandrar og omgjevnader”, skriver Tveito.

Han hevder at denne lengselen fremdeles finnes blant enkelte vandrere. Men slik jeg forstår Tveito, mener han at dagens romantikere flykter fra stress, mas og støy i hverdagen uten egentlig å oppnå annet enn avkobling for en periode. “Han (…) er ikkje komen nærmare ei løysing på problemet”, skriver Tveito.

Innbilt ro eller noe fruktbart?

Jeg drar med meg bagasjen nedover mot T-banestasjonen på Bøler mens jeg funderer på om romantikeren i meg er på flukt nå, om et opphold i fjellheimen bare vil gi meg innbilt ro, eller om jeg - slik Tveito også påpeker - kan få noe fruktbart ut av turen ved å bruke møtet med ytre omgivelser som inspirasjon for å takle vansker som oppstår i dagliglivet.

Ulsrud, Oppsal og Skøyenåsen fyker forbi som blåsvarte striper utenfor T-banevinduene. Morgenmørket får meg til å fiske fram mobiltelefonen, og brått er jeg på vandring i Tyrkia. Amerikaneren Tom Turcich har siden 2016 vandra jorda rundt, og han er ikke ferdig ennå.

Lørdag kveld la han ut en liten tekst med tilhørende bilder på sin Facebook-side “The world walk”, og her handler det om et møte med en gjeter på landsbygda.

Tom Turcich går verden rundt på femte året.

Tom hadde sett for seg en dag i ødemark uten annet selskap enn hunden Savannah som har vært hans følgesvenn nesten helt siden starten i New Jersey i 2016. Men så dukker det altså opp en gjeter med esel og en saueflokk.

Gjeteren inviterer Tom til te, men Tom avslår først invitasjonen fordi han har en formening om at han har noe han skal rekke. Men det skal han jo ikke, så han ombestemmer seg, og de to mennene får et par hyggelige timer sammen over oliven, brød og god drikke der de blant annet diskuterer tyrkisk og amerikansk politikk.

Smil i kiosken

Jeg blir så oppslukt av historien og bildene fra Tyrkia at det er først idet jeg forlater T-banen at jeg ikke huska å kjøpe billett. Oppe på Oslo S er det tynt i rekkene. Jeg har god tid til toget mitt mot Gol går, så jeg blir stående en stund mens jeg betrakter bevegelsene inne i Narvesen-kiosken.

En ung kvinnelig medarbeider fyller melk og kaffebønner, og hun smiler til meg. Oliven, brød og te står vel bare delvis på menyen her, men jeg lar meg lokke til en kopp svart kaffe. Dama spør oppskriftsmessig om jeg vil ha sukker i kaffen, men det frister mer med en kanelbolle. Det hele blir billigere enn en T-banebillett.

Oppleve verden

“I want the marrow Henry D. Thoreau wrote about. I want adventure and fear and revelation, I want to stand on the edge of Earth, toe-to-toe with the universe”, skrev Tom Turcich på Facebook-sida si for fire-fem år siden, før han starta vandringa si.

Alle kan følge bloggen til Tom Turcich.

Han har gått gjennom USA og Latin-Amerika, han har vært innom Antarktis, han har vandra fra København til Nord-Afrika, og så har han gjort unna et stykke i Asia. Han har vært sjuk underveis, og det siste halvåret har Toms vandring fått seg et opphold på grunn av koronaen.

Men nå er han i gang igjen. Amerikaneren på rundt 30 år går rett og slett fordi han vil oppleve verden. Da han var 17 år gammel døde hans venninne Anne Marie, og hennes død gjorde det klart for Tom hvor skjørt livet kan være. Han satte seg et mål, studerte, styrket økonomien sin, og tok løs i en alder av 26, “før han fikk for mange forpliktelser”.

Livet på veien

Tom Turcich er en moderne romantiker, og det er vel derfor jeg lar meg fascinere av det han forteller. Han er en grei skribent og en observant fotograf, ser det ut til, og han virker nysgjerrig og uredd. Han kommer tett på folk i det lille jeg til nå har lest av ham.

Og så har han gjort vandringen til en hovedingrediens i livet sitt - ja, enn så lenge er det vel vandringen som faktisk er livet hans, på godt og vondt. Og det syns jeg er spenstig.

Før frokost, på sete 16.

Jeg sikter meg inn på bakerste vogn på spor 3 og drar på litt slik at kaffen min ikke skal bli for kald før jeg finner setet mitt. Idet jeg kommer fram, ser jeg at jeg blir sittende bak vognas eneste punktert vindu, noe som vil gi meg en tåkete utsikt hele veien til Gol. Hva ville Tom ha gjort? Spurt konduktøren om å få bytte sete?

Irritasjonen er over etter ti sekunder. Jeg setter meg på sete 16 i vogn 9 og bestemmer meg for å la det stå til. To ungdommer søler en hel kopp med kaffelignende drikke ut over gulvet i midtgangen. Jeg sitter helt i ro og lukker øynene. Toget begynner å gå.

Verden sett gjennom et punktert og duggfriskt togvindu, del 1.

20 mil til Tuv

Hvor lang tid ville jeg bruke på å gå de 200 kilometerne fra Oslo til Tuv i Hemsedal, tro? 42 timer, mener Google Maps. Om jeg kunne gått bilveien til fots hele strekninga, vil jeg tro at jeg kunne gjort unna turen på en ukes tid.

Billettkontrolløren kommer ruslende over detr speilblanke gulvet der ungdommenes mor har tørka opp. Jeg åpner billetten i appen min, og i kontrollfeltet popper det opp et bilde av en hund som faktisk ligner litt på Toms Savannah.

Klart på andre sida av midtgangen, her ved Drammen stasjon.

Vinduet på min side er fremdeles like tåkete når vi stopper på Drammen stasjon, men på andre sida av midtgangen ser jeg nå elva og Aass bryggeri. Skulle jeg bare gått av her og vandra videre? Ville noen ha invitert meg på søndagsbrunsj med en lettøl til bak tujahekken?

Verden sett gjennom et punktert og duggfriskt togvindu, del 2.

Verden sett gjennom et punktert og duggfriskt togvindu, del 3.

Brød som smaker.

Nye smaker

Toget suser videre inn i høstlandskapet, og gule trær og grønne busker slåss med industribygg, boliger og rundballer om oppmerksomheten min gjennom tåkevinduet. Den timesgamle smaken av kaffe og bolle i munnen min trenger utskiftning, så jeg tar fram frokosten fra bagen - fire trillrunde brødskiver med ost og salami, leverpostei og agurk fyller øyne og nese, og snart munnen.

Fra lørdagens innlegg på Facebook-sida The World Walk.

Hvordan smakte egentlig brødet Tom fikk av gjeteren? Og teen? Han skriver i tidligere tekster siste uka at han har slitt med gnagsår og litt dårlig gå-form etter at han kom i gang med verdensvandringa igjen.

Jeg gjetter på at “poppy seed”-brødet var eksotisk og velsmakende for en kropp i styrkende endring, kanskje akkurat det han trengte for å komme seg videre på ettermiddagen.

Om jeg nå hopper av på Hønefoss, vil jeg ha 113 kilometer foran meg bare til Gol, der kusina mi snart står klar med bilen sin for å frakte oss opp til Tuv.

Jeg kan ikke la henne vente i tre dager, kan jeg vel? Vi skal jo vandre litt i Hemsedal, men det skal også bli tid til mat, vin og avslapping.

Toget tar løs igjen, og opp gjennom Hallingdal blir jeg sittende å speide etter sauer. Finnes det te-drikkende gjetere i Hemsedal, tro? Finnes det i det hele tatt gjetere der?

Tilslørte bondegårder

I løpet av resten av togturen tar jeg sikkert 100 bilder gjennom det tåkete, punktere vinduet.

Jeg tar meg selv i nesten å forelske meg litt i denne tilslørte versjonen av den såkalte virkeligheten.

Verden sett gjennom et punktert og duggfriskt togvindu, del 4.

Verden sett gjennom et punktert og duggfriskt togvindu, del 5.

Verden sett gjennom et punktert og duggfriskt togvindu, del 6.

Romantikeren i meg liker godt å gå rolig med sansene påskrudd, men kan også sette pris på at fantasien settes i sving når landskapet suser uskarpt forbi. Jeg ser forfalne gårdsbygninger, jeg ser gamle bilvrak og jeg ser visnende trær - og jeg syns jeg kan skimte et troll i det fjerne med ujevne mellomrom. Men jeg ser ingen dyr.

En liten topptur

Så forlater jeg toget. Idet vi svinger oppover bakkene fra Gol til Ulsåk klarer jeg så vidt å fange en saueflokk gjennom bilvinduet med mobiltelefonkameraet. Gjetere ser jeg ikke.

Sauer beiter bak et bilvindu mellom Gol og Ulsåk.

Vi stabler bagasjen min inn i den flotte fritidsleiligheten til kusina mi og tar oss en lunsj før vi setter middagsmaten til langkoking.

Mens den putrer fint for seg selv på komfyren, legger vi ut på en aldri så liten topptur til Karisetberget.

På vei mot Karisetberget.

Utsikt ned mot elva Mørkedøla fra Karisetberget.

188 høydemeter, til 837 m.o.h., gjøres unna på en times tid - vi nyter utsikten underveis, og på toppen, og snakker om hvor godt dette er både for kropp og sjel.

Og jeg tenker på det Finn Tveito skriver: “Det at vandring kan føre til erkjenning, gjer det naturleg å studera samanhengen mellom vandring og det å tenkja”. Han viser til at det flere steder i litteraturen blir postulert at vandring og tenking er det samme.

Flatbrød og foto

På vei tilbake stopper vi for kaffe og te på den lokale kafeen som Hemsedal Flatbrødbakeri driver på Tuv. Sammen med det trivelige personalet havner vi en fruktbar prat om landskapsfotografiene som nettopp har kommet opp på veggene i det nesten antikke lokalet.

På innsida av vinduet til flatbrødkafeen.

Det ender med at jeg står fritt til å ta kontakt igjen om jeg ønsker å vise fram mine egne bilder på veggene her en gang i framtida. Smilende og takkende forlater vi vertskapet en kort stund etter stengetid og går tilbake til gryta på komfyren.

Hva har vi egentlig opplevd? Natur, kultur eller begge deler? Har vi det bedre enn Tom Turcich, eller bare annerledes - og trenger vi i det hele tatt å tenke slik? Og hvorfor velger noen å drive et flatbrødbakeri, noe som gjør at de ikke får tid til nesten noe annet i livet?

Det nærmeste jeg kom sau på søndag. Og gjetere også, for den saks skyld.

Om vi avstår fra å søke etter det naturlige eller ekte, kan vi vende tilbake til hverdagslivet med en sekk full av det store og flotte ved fjellet, og ved det å vandre, mener Finn Tveito. “Me gjer bruk av krefter, rørsler og eigenskapar som me har hatt nærkontakt med på vandreturen”, skriver han, og det kan jeg være enig i.

Stettglassene fylles med rødvin mens duften av fårikål sniker seg rundt i hver krik og krok. Gjeterne uteblir, men kusina mitt er bedre selskap enn noen annen. Kan hende var hun gjeter i sitt forrige liv?

Sjekk gjerne ut bloggen til Tom Turcich.

Not until we are lost do we begin to understand ourselves.

- Henry David Thoreau -