Å vandre i en saus av abbor, feltspat og sagflis
Du skal ikke langt til skogs før du snubler i gamle historier nær Soli Brug. Om du holder deg på beina, vanker det eplekake ved solnedgang.
Før hver helg inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon.
Vi hadde aldri vært der før. Vi visste lite om stedet. Men broren min hadde kart over området og noe hemmelig på lur da vi parkerte ved Soli Brug i Sarpsborg kommune sist lørdag.
Vi ville gå en tur. Vi planla å snakke litt om framtida. Og vi hadde håp om å rekke innom kunst og kafé på Soli Brug Galleri før solnedgang og hjemreise.
Vi hadde nok på følelsen at et nytt kapittel i historien om Brødrene Bratlands Bravader kunne finne den krokete veien til de tusen skjermer.
Bier, biler og stive småfisk
I første omgang lot vi galleri og kafé ligge i lysbad mens vi vandra opp Solgårdveien mot Isebakketjern.
Vi passerte det vi mener må være et aldri så lite kapell, vi tok et foreløpig farvel med halvgamle og enda eldre biler, vi lytta til vinterstillheten i en landsby for bier, og vi skritta gjennom et skogholt og ut på den tjukke isen på Isebakketjern.
Der ble vi ønska velkommen av et dusin stive småfisk og en isfisker som ikke hadde vært i området på 19 år, men som likevel kunne fortelle mye om alle rovdyra vi kunne komme til å treffe i denne “villmarka” på grensen mellom Sarpsborg og Råde.
I sikksakk over isen
Vi lot de glatte og skyggefulle stiene på østsida og vestsida ligge i fred, og satsa på at det som virka som et nærmest bunnfrossent tjern kunne duge som turvei.
Utsikten mot vest var etter hvert åpen og lys, folk i grupper langs vannet inntok lunsj i både fast og flytende form, og skogsarbeidere spilte så vakkert på motorsagene sine inne mellom hyttene på østsida.
Så vi gikk i sikksakk mellom abbor og pilkehull, isen knaka og braka, og noe skjelven i knærne sikta broren min oss inn mot en sti langs bekken nord i vannet.
Dachs i snublehøyde
Der inne i skyggeland møtte vi først en mann med traktor. Så føyk en herreløs dachs forbi tåspissene våre, og ei dame med to større hunder pekte opp mot en kolle og sa noe om ei gammal gruve.
Dachsen kikka plutselig ned på oss fra kollen, jeg smilte tilbake, og broren min stirra stumt på den lille hunden som slett ikke tilhørte dama.
Det viste seg at hun - uten å vite det, selvsagt - hadde plumpa ut med overraskelsen som broren min hadde lest seg fram til før avreise: Ei diger feltspatgruve.
Kvarts, feltspat og glimmer
Gruva var en unik opplevelse. I ettertid har jeg saksa dette fra en lokal turbeskrivelse på sidene til Høgskolen i Østfold:
“Pass på at du ikke kommer for langt vekk fra bekken så vil du snart se en bratt kolle på høyre hånd, og her finner du Feltspatgruven. Det første du ser er slagghaugene fra gruvedriften, som ved nærmere undersøkelse inneholder tre typer mineraler, nemlig kvarts (glassaktig grå), feltspat (gulhvit), og glimmer (svart kråkesølv i tynne flak). Disse mineralene er bestanddelene i bergarten gneis og granitt, men da i firnkornet form. Noen steder forekommer mineralene i grovkornet form og dermed egnet for utvinning og gruvedrift som her. Feltspat kan brukes i porselensproduksjon.”
Gruva skal være mye brukt som overnattingssted for speidere og andre friluftsfolk, både sommer og vinter, og den gir god ly og kan brukes som rasteplass i all slags vær.
Lunsj med utsikt
Vi akte ned fra gruva, rusla videre langs den frosne bekken, sveipa innom grantrær på geledd, og klatra til topps på en kolle for å finne fram matpakka.
Vi kunne ane Norefjell i det fjerne nordvest, vi så navnløse fjell på andre sida av Oslofjorden, og sola prøvde å lure oss til å tro at det var påske allerede.
Bildene av utsikta lagra vi på netthinne våre - om du vil oppleve den, må du ta turen selv. Haha!
Etter en times pause med prat og mat gikk det opp for oss at det nærma seg stengetid på Soli Brug.
Så vi sa farvel til snøkrystaller og knasende koller, traska ned mot Isebakketjern, festa istapper langs østbredden til “filmen”, krangla oss forbi gårdshunder på vei inn mot Isebakkeveien, og kasta lange skygger på vei mot kunstgalleri og kafé.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Eplefylleprat
Nå hadde du kanskje venta deg et bilde her av den vidunderlige gjærbaksten med eplefyll. Det får du ikke - av den enkle grunn at den forsvant så fort ned i svelgene våre der inne i den koselige kafeen at kameralinsa mi ikke rakk å bli duggfri.
Men du kan få vandre inn i måneoppgangen med oss.
For etter galleribesøket - som absolutt frister til gjentagelse - tok vi en liten omvei før vi fant igjen parkeringsplassen.
Skandinavias største
Nede ved Ågårdselva - som egentlig er et “sidespor” i Glomma - står rester av det som for 150 år siden ble regnet for å være Skandinavias største sagbruk.
På det meste sysselsatte bruket 600 arbeidere, og rester etter bygningsfundamenter og et vannhjul som drev en av de 22 oppgangssagene kan man iaktta den dag i dag.
Og mens Brødrene Bratland virra rundt mellom steiner og isklumper nede i elvekanten, dukka nymånen opp langt der borte på himmelen over Fredrikstad, plankebyen.
Brått gikk det opp for oss at alskens rovdyr hadde glimra med sitt fravær - og en saus av avdanka abbor, fortidas feltspat og svunnen sagflis fløt utover det hele.
Her finner du en annen type beskrivelse (som jeg siterte fra tidligere i artikkelen) av en isfri tur til feltspatgruva, med gårdene nord for Soli Brug som utgangspunkt og stien øst for Isebakketjern som veiviser. God tur!
