Hvilke mål jeg kan skimte i horisonten, vil jeg holde for meg selv. Å ikke si alt til alle, er første bud for en karakterbygger.

Forestill deg at du kanskje er gammel som skogen selv, og at et lite vindpust kan gi deg en annen retning enn du hadde tenkt deg.

Da jeg rusla rundt Øvre Blanksjø, kjente jeg at tid og sted forsvant - og at skyggen og lyset på tjernet krøp inn i porene mine og forvandla meg.

Jeg nøyde meg med å klyve til fots til toppen av kløftene ved Hauktjern.

Selv om de kjemper sammen, tipper jeg at noen av blåveisene aldri rekker helt å strekke seg skikkelig mot sola.

Hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?

I slike stunder var det fristende også for han, skogsalven, å bli i lenestolen i den varme stua. Men han visste så godt at den beste medisinen for en god natts søvn var en dose skog.

Det var en av disse dagene når alt synes å stå stille. Lufta, vannet, trærne - ja, til og med sola og flammene.

På vei mot Langvann en tidlig ettermiddag i juni møtte jeg flere mennesker på stien som var usikre på hvor de var og hvilken vei de skulle velge videre. Siden jeg er godt kjent i området, kunne jeg hjelpe dem.

Elise vifter ofte med hendene mens munnen hennes deler livgivende refleksjoner og bevingede resonnementer med meg.

Rosinen så ut som en kampestein, men det stoppa ikke mauren. Han hadde tydeligvis bestemt seg: Rosinen skulle være med videre.

Etter forrige ukes regnvær gikk jeg søndag en tur øst for Lutvann - og det var et steinkast unna den blåmerka stien at lyden av sildrende vann fikk meg til å snu på hodet.