En vakker omvei til Europa
Jeg kan traske over Senja og campe gjennom Pasvikdalen, jeg kan bosette meg i en bortgjemt hytte i Østfold, og jeg kan lære meg bølgesurfing i Marokko. Men en vandring langs Europas vannveier høres mest fristende ut
Tidlig i hver uke byr jeg på BLEKK - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst der ordene bærer historien mer enn bildene gjør.
“Det er seinvinter, og om ikke mange ukene vandrer jeg sørover i Europa”. Det var slik jeg egentlig hadde tenkt meg 2021, men i første omgang vil jeg trå utenfor komfortsonen min her i Norge.
Vi trenger folk som forlater det såkalte A4-livet for å leve i bevegelse og mer i pakt med naturen. Jeg tror slett ikke at slike er “helt på vidda”, men at dekommer mer i kontakt med seg selv enn mange andre. De er autentiske, til beste for omgivelsene.
Undre, spørre, handle
I BLEKK-artikkelen “En gang var vi vandrere” for fire uker siden, skrev jeg: “Å flyte med strømmen kan føles trygt og behagelig. Men hva skjer dersom man bryter ut av hopen i nysgjerrighet, stiller flere spørsmål og handler annerledes enn andre? Det skal jeg nærme meg i neste BLEKK-artikkel.”
Så kom det endringer i planene for Beleza-utstillinga mi på Galleri Kunstgress, og jeg valgt å fylle tre tirsdagsblogginnlegg med utstillingsrelatert innhold.
I dag plukker jeg opp tråden fra det fire uker gamle innlegget igjen. Men jeg tar utgangspunkt i et element som dekket en av veggene under utstillinga, nemlig Europa-kartet med tilhørende dialogark der publikum kunne gi meg ulike tips.
En optimistisk dialog
For mens de 42 utstillingsbildene fra Beleza-utstillinga kan regnes som frosne øyeblikk fra en dose fortid i Portugal, gir Europa-kartet med dialogarkene mange gode ideer til hva som kan komme til å varme i framtida.
Målet mitt med det jeg skriver her i dag er å kunne samle tankene om et framtidsprosjekt eller to som er innen rekkevidde i månedene som nå ligger rett foran føttene våre.
Før jeg går gjennom framtidstipsene jeg fikk fra utstillingsgjestene, vil jeg minne meg selv om å holde fast ved de sju optimist-beskrivelsene fra Omar Itani som jeg omtalte i BLEKK-artikkelen for ei uke siden:
Jeg vil alltid tro at det er mulig.
Jeg vil gjøre jobben som skal til for at det skal bli mulig.
Jeg vil konsentrere meg om det jeg kan kontrollere - meg selv.
Jeg vil elske dypt, fullt og fryktløst.
Jeg vil gjøre mitt beste for å være løsningsorientert.
Jeg vil være takknemlig og godta.
Jeg vil beundre skjønnheten som er rundt meg.
Søker en vakrere verden
Beleza er portugisisk og betyr skjønnhet. Og det var en forestilling om det vakre som var den røde tråden under utstillinga - en tråd som jeg ønsker å følge inn i framtida.
Underveis vil jeg få bruk for den bevisstheten jeg har tilegna meg om at sjelens sanseapparat (intuisjon, fred, framsyn, tillit og empati) må ligge i bunnen av det jeg gjør, like mye som kroppens sanseapparat (syn, hørsel, lukt, smak og følesans) gjør det.
Jeg ønsker å bevege meg i et tempo som gjør det mulig for meg å bruke sansene mine på en slik måte at min videreformidling er til hjelp, glede og inspirasjon for andre, slik jeg håper min gjennomføring av Portugal-oppholdet i 2017-2018 og den påfølgende Beleza-utstillinga har vært.
Og jeg tror virkelig på at jeg kan nå langt i å spre hjelp, glede og inspirasjon om jeg konsentrerer meg om det som er vakkert, det som gir energi, det som løfter blikket og bygger tillit - så lenge jeg følger min egen autentisitet.
Flere framtidsprosjekter
Da jeg hengte opp Europa-kartet i Galleri Kunstgress følte jeg for å holde på den opprinnelige tanken min - fra januar i fjor - om å la denne installasjonen handle om ett bestemt framtidsprosjekt, nemlig en vandring gjennom Europa.
Og med en bunke runde, oransje WALK-klistremerker illustrerte jeg en tenkt rute fra Oslo til Algarve langs Europas vestkyst - det var akkurat som om hånda mi forma et forslag før hjernen fikk tenkt seg om.
Deretter funderte jeg litt på om jeg kunne invitere gallerigjestene til å komme med innspill også til andre framtidsprosjekter, og derfor kleba jeg opp flere ark med ulike overskrifter. Jeg kommer innom dem etter hvert.
Gå gjennom Europa
På arket med påskriften “Jeg vil gå gjennom Europa (ev. resten av verden) - kom med tips!” fikk jeg følgende ideer:
Gå langs vannveiene/elvene.
Gå fra frisør til frisør - en fin måte å treffe lokalbefolkning på.
Nord-England.
Devon/Cornwall (kyststi helt sør).
Danskekysten rundt.
Ta den transsibirske jernbanen fra Moskva til Beijing.
Gå gjennom Vietnam/Kambodsja.
Min kommentar: Smittevernsrestriksjoner gjør grensekryssing til en overskyggende og mulig komplisert aktivitet, og selv om det kunne være et historietema i seg selv, lar jeg utenlandsprosjekter ligg inntil videre. Men å følge vannveiene høres veldig fristende ut.
Gå i Norge
På arket med påskriften “Jeg vil gå i Norge - kom med tips!” fikk jeg følgende ideer:
Gå langs kysten i Nordland.
Kaperdalen og Ånderdalen nasjonalpark, Senja.
Gå langs kraftlinja fra Laksefjorden til Tanafjorden i Finnmark.
Pasvikdalen. Vær der lenge!!!
Pilgrimsleden Oslo-Trondheim (m/Anne).
Lille Danmark ved Larkollen.
Min kommentar: Nord-Norge roper definitivt på meg igjen, men hele Norge er egentlig så spennende at det kan godt være at jeg oppsøker Larkollen aller først.
Lære å bølgesurfe
På arket med påskriften “Jeg vil lære å bølgesurfe - kom med tips!” fikk jeg følgende ideer:
Lapoint surfeskole i Portugal.
Marokko, Essaouira (ved Agadir).
Eisbach Wave i München.
Saltstein ved Nevlunghavn.
Min kommentar: Dette var variert; alt fra en kunstig bølgeplass i Tyskland til det åpne Atlanterhavet! Jeg tror det kan passe godt med et tidløst opphold en plass ved havet - etter at en lengre vandring er gjennomført som “oppvarming”.
FOTO: Synnøve Vasstein Carlsen.
Bo utenfor allfarvei
På arket med påskriften “Jeg vil bo utenfor allfarvei - kom med tips!” fikk jeg følgende ideer:
Ytre Enebakk.
Fetsund.
Avløser i ei hytte på en sauegård i Signaldalen, Troms.
Tysdalsvatn ved Vormedalen (Hjelmeland kommune).
Garder.
Erikstadbygda.
Øvre Svatsum.
Skahjem.
Min kommentar: Inntil i går lå sauegården i Signaldalen øverst på lista mi, men der har avløserkabalen løst seg uten meg. Jeg syns Øvre Svatsum høres artig ut, men jeg har slett ikke peiling på om det er det. Og jeg er sikker på at det finnes hytter og andre boliger alle disse stedene som vil kunne gi meg et spennende, autentisk og lærerikt liv utenfor komfortsonen min.
Å flytte fjell gjennom formidling
Det siste året har jeg fått flere tilbakemeldinger fra folk som sier jeg er en god formidler, og det er jeg takknemlig for. Jeg har jo journalistbakgrunnen i tillegg til noen år i salgsbransjen, og jeg har ofte latt kameraet mitt stake ut kursen for meg på tur de seinere åra.
I et nyhetsbrev jeg mottok den dagen Beleza-utstillinga var kommet opp på veggene, skriver Omar Itani:
“Research in the field has demonstrated that pushing ourselves to do something we're not 100% certain we can achieve is the most reliable way to motivate ourselves. That's because tackling challenging goals implores you to work harder, further develop, and reap the rewards of self-actualization”.
Og han fortsetter: “Perhaps what you need right now, then, is a mountain to scale in 2021. What you need is something big to think about. But how do you move that mountain? You begin to create more than you consume.”
Etter at avløseroppdraget ved sauegården i Signaldalen forsvant fra lista mi mandag, er jeg usikker på hvor veien går. I skrivende stund har jeg ikke klart å samle tankene om ett eller to prosjekter for de nærmeste månedene.
Men jeg er sikker på at jeg om litt vandrer inn i en uforutsigbar historie som er verdt å fortelle om. Jeg har mange ideer å tygge på og skal snart bestemme meg.
Solitude seekers
I mellomtida ønsker jeg å takke noen av dem som inspirerer meg ved å gå sine egne veier. De bryter med det jeg vil si er den norske konformiteten i dag, men jeg tror vi kan hente lærdom fra disse nomadene.
Nils Leidal bor aleine nær Hardangervidda og du kan se et NRK-program om ham her:
Jørn Bjørn Augestad kaller seg Vagabjorn på Instagram og reiste i bil mot Midtøsten for et halvt års tid siden. Seint i januar var han kommet til Egypt. NRK Rogaland har nylig skrevet om ham:
https://www.nrk.no/rogaland/reiser-gjennom-europa-til-asia-under-pandemien-1.15277190
Jeg ønsker ikke å gå inn i en dyp diskusjon med noen nå om hvordan man skal håndtere korona-pandemien og restriksjonene som følger med.
Men jeg setter pris på å følge mennesker som viser at det fremdeles går an å bevege seg omkring i verden.
En veiviser
Når Jørn Bjørn Augestad reiser gjennom Europa til Asia og Afrika, tror jeg det betyr minimalt for den totale smittesituasjonen. Men det er klart det hadde stilt seg annerledes om alle andre gjorde det samme som han hele tida.
For et par år siden var jeg på et reiseforedrag i Oslo, og der var det Jørn Bjørn Augestad som var kveldens foredragsholder. Den unge mannen er en erfaren turist, en profesjonell “landstryker”, og den vennlige utstrålingen hans og historiene han videreformidler, forteller meg om en mann som både er empatisk, hjelpsom og respektfull.
Jeg tror rett og slett at han er en av dem som kan vise vei “når krisa rammer”. Og slike mennesker trenger vi for ikke å drukne.
The world is a book and those who do not travel read only one page.
- St. Augustine -
