Kortgått rotvelt-romanse

Etter høststormene trenger du ikke gå langt før du snubler over et eventyr. 555 meter hjemmefra fant jeg to tette furuer som nå går i døden sammen.

• GANGBART: I forkant av hver helg vil jeg fortelle om en tur det går an å ta til fots. Det kan bli korte forslag og lange forslag, noen humpete og noen flate. Poenget er at vi kommer oss på beina og går.

Det var en ganske grå dag, og humøret mitt var ikke helt på topp. Det beste man kan gjøre på slike dager, er å pakke sekken og gå.

Så da gjorde jeg det. Sitteunderlag, matboks, vannflaske, hansker og lue fant veien til ryggen min - og jeg bar det hele opp de knappe 500 metrene til Nøklevann skole. Der ble jeg stående og lure.

Skulle jeg følge stien til Rustadsaga og lørdagsrushet på grusveien? Skulle jeg gå langt forbi i en time, og så bare ta samme vei tilbake? Eller skulle jeg rett og slett gå rett inn i skogen på Stallerudåsen sørøst for skolen - for å se om det var noe der som kunne piffe opp humøret?

Parallellfall

Jeg valgt det siste. Og jeg hadde ikke gått mer enn 100 meter før jeg fikk øye på dem, to furuer som noe urytmisk hadde blitt offer for vinden en av de urolige dagene tidligere i høst.

De hadde knelt begge to, sammen, og lagt seg meg hodene vestover. Nå var det bare snakk om tid før sopp og småkryp tok bolig i de to ranke furukroppene for alvor og sakte forvandla de to til jord igjen.

To elskende

Nå kan man gjøre to ting i møtet med rotvelter. Man kikker kjapt på dem før man går videre (“slikt har jeg jo sett hundrevis av ganger…”), eller man stopper opp og undrer seg litt.

I og med at jeg allerede hadde fatta mer enn gjennomsnittlig interesse for det falne paret, bestemte jeg meg for å gjøre dette til målet for dagens tur.

Jeg kunne jo forestille meg at de to var elskende som av en grunn jeg ikke kjente, måtte bøte med livet. Men hva gjorde den bjørka i bunnen?

I klemme

Jeg satte fra meg sekken og startet på en runde rundt åstedet. Kunne den stakkars bjørka som lå under de begge, ha kommet de to for nære - Ja, kanskje var den lille grå på vei til å splitte de to fordi hun følte seg alene?

Jeg gikk noen skritt videre og bøyde meg inn under den ene av furustammene.

Da var det at jeg oppdaga at det lå et løvtre til under bjørka. Kanskje hadde den ikke vært så alene likevel? Kanskje var det løvtreparet som hadde måttet tåle innblanding fra de to femten meter lange furuene?

Eller var det rett og slett slik at det var ei av furuene som hadde gått lei av sin egen partner? Og at hun trakk med seg alle de andre da hun strakte seg mot en klynge fjonge furuer drøyt ti meter unna?

Kanskje ville hun bare ha litt nærkontakt med ett annet tre - bare én eneste gang - og så gikk det så langt at hun mista både fotfeste og rotfeste før hun kasta seg over naboen der borte, klorte ham kraftig på brystet, og la seg til ro?

På kryss og tvers

Jeg tok meg en runde rundt det hele. Et sammensurium av armer og bein, røtter og kroner, åpenbarte seg på min ferd, men kunne det gjøre meg klokere?

Lunsj på furuleggen

Til slutt måtte jeg ha meg en pause.

Jeg fant fram sekken og rigga meg til på tjukkleggen til den ene furua.

Der satte jeg meg og åpna matboksen, tok en bit av brødskiva og gomla meg inn i minner om historier jeg hadde lest eller hørt om Romeo og Julie, Bonnie og Clyde, Bendik og Årolilja - elskende som opplevde så mange hindringer at døden på sitt vis ble eneste utvei.

Ja, ikke for det - vi skal jo alle den veien, og vi kan vel ikke akkurat planlegge hvordan det skal skje.

Men der jeg satt på furuleggen kunne jeg ikke annet enn å fundere på om det beste er å leve med en meters avstand eller å kaste seg ut i noe annet, slikt som døden.

Til topps uten klatring

Fant jeg så noe svar? Nei.

Men nå veit jeg - uten å ha trengt å klatre til topps - hvordan mose og lav fire meter oppe på en furustamme kjennes ut, jeg har fått en følelse av hvordan det er å være ekorn som gjemmer seg inni ei trekrone, og jeg har slått fast på nært hold hvordan kongler i toppen av ei furu lukter.

Et lite eventyr fra virkelighetens skoger er også noe å ta med seg hjem etter en kort ettermiddagstur.

Og så blir man i så godt humør av det.

EKSTRATIPS 1: Ta med deg et mindre barn på en tur som denne!

EKSTRATIPS 2: Prøv å balansere hele veien på ei velta furu med mange krokete greiner!