Etter forrige ukes regnvær gikk jeg søndag en tur øst for Lutvann - og det var et steinkast unna den blåmerka stien at lyden av sildrende vann fikk meg til å snu på hodet.

Jeg er blitt frarådet å bygge karrieren min utelukkende på min lidenskap. Men om dette samtidig er noe verden trenger og noe jeg kan få betalt for, er det jo bare å gå på.

Det er best å være stille i Trolldalen. For da får sansene utfolde seg.

I lavtrykk, tåke og slaps blir hodet av og til tungt - og jeg syns jeg ser det på bildene mine.

Jeg har ikke tall på hvor mange pushups, knebøyninger og hoftestrekkbevegelser som måtte til for å fange disse motivene i minusgradene på Sørlimyra.

Etter høststormene trenger du ikke gå langt før du snubler over et eventyr. 555 meter hjemmefra fant jeg to tette furuer som nå går i døden sammen.

Å gå er så mye mer enn å sette en fot framfor den andre. Vandring åpner verden for oss. Å gå gir glede og gevinst.