Nomade i soloppgang

Snusmumrikken dukker opp i Mummidalen hver vår, men vandrer sørover før vinteren kommer. Akkurat som meg foretrekker han frittvoksende løvverk fremfor inngjerdede velstelte plener. Snusmumrikken er en fri sjel med behov for alenetid, en slags soloppgangens nomade.

• Midt i hver uke byr jeg på BLEKK I BEVEGELSE - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst som kan leses som en vandrebeskrivelse, som et turtips eller i beste fall som en vakker endringsinspirasjon.

Jeg har sett sola gå opp over Nøklevann, over Bornholm og over Algarvekysten - og det har vært like vakkert alle plasser.

Soloppgangen bærer bud om at alt er på plass, lyset er tilbake, og livet kan begynne på ordentlig. Verden ligger der for våre føtter hver morgen - og hver vår.

For noen er det den daglige kontrasten som er viktigst, for andre er den årlige kontrasten av størst betydning, og for atter andre kribler det kanskje ekstra i nomadeføttene for eksempel sånn cirka hvert tredje år.

En filosofisk landstryker

Når jeg har opplevd historiene om universet i og omkring Mummidalen i bokform eller på tv-skjermen, har jeg alltid vært litt ekstra fascinert av den mystiske, introverte Snusmumrikken.

På Wikipedia leser jeg: “Snusmumrikken er en av figurene i Tove Janssons ni bøker om Mummitrollet, utgitt fra 1945 til 1970. Han finnes riktignok ikke i den første av bøkene, men introduseres i den andre boka, Kometen kommer, hvor mummiuniverset blir fullt utviklet. Han er Mummitrollets beste venn og ideal. Han går ikke i dvale slik mummiene gjør, men vandrer sørover hver høst og returnerer til Mummidalen om våren. Han er en eventyrer som er beundret av de små og sjenerte. Han er sønn av Mymlen og Jukseren og er også halvbroren til bl.a. Lille My.”

Videre står det: “Snusmumrikken bruker noen gamle, grønne klær og en bredbremmet hatt som han har hatt siden fødselen. Han bor i et telt, røyker pipe og spiller på et munnspill; han er «en fri sjel» med behov for alenetid. Han er en «bohem, men samtidig ikke så lite av en moralist». Han er en filosofisk landstryker, som foretrekker frittvoksende løvverk fremfor inngjerdede velstelte plener. Snusmumrikken har så få eiendeler som mulig og blir lykkeligere av å beholde et minne om en ting enn å ha tingen selv, i motsetning til hans venn Sniff som helst ønsker å eie så mange dyrbare ting som mulig.

Jansson baserte Snusmumrikkens karakter på sin venn og daværende forlovede, journalisten og politikeren Atos Wirtanen (1906–79). Snusmumrikken kan også oppfattes som forfatterens alter ego.”

Mange mennesker

Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg skulle “temme landstrykeren i meg” våren for to år siden, komme meg inn i faste rammer igjen, få meg “et vanlig liv”. Kanskje en ni-til-fire-jobb til og med kunne være på sin plass igjen etter at jeg hadde lagt bak meg nesten to år bak med “planløs viming” i Nord-Norge ved flere anledninger og et lengre Portugal-opphold “på lykke og fromme”. I utgangspunktet hadde det nok mest med mangel på penger å gjøre.

Siden jobba jeg i barnehage og i ostebutikk, men jeg fant fort ut at begge deler passa meg dårlig. For mange mennesker tett på store deler av dagen tapper meg mer for energi enn jeg liker, og overskudd til annet enn hvile på fritida må jeg fortsatt ha.

Så, for et år siden, fikk jeg kontakt med en coach som jeg snakker med minst en gang i uka. Vedkommende er en god lytter og inspirator som har fått meg til å slå fast at det er mulig for meg å utvikle en virksomhet som tillater meg å leve av det som opptar meg lidenskaplig, forutsatt at jeg i dette utviklingsarbeidet klarer å finne en inntektsbringende flyt mellom mine “produkter og tjenester” og en tydelig målgruppe.

(Artikkelen fortsetter…)

Jeg kunne kanskje trenge et par nye bukser. Men de må ikke se for nye ut. Jeg trives bare med bukser som har min egen fasong.

- Snusmumrikken -

Hobby som jobb = lidenskap

Det er opp gjennom åra flere mennesker som har advart meg mot å blande hobby og jobb, og det kan jeg til en viss grad forstå. Det er mange “nødvendige” arbeidsoppgaver i samfunnet vårt som ikke kan utføres av folk som utelukkende elsker arbeidet sitt - de gjør jobben fordi de kan den, fordi den trengs, og fordi de får betalt for den. Og så har de forhåpentlig overskudd til å dyrke hobbyer på fritida si.

På den annen side mener jeg at menneskelige individer er så forskjellige at vi må kunne ha rom for at noen finner en annen type balanse i livet sitt, og at det kan innebære at de gjør hobbyen sin til jobb - fordi noen betaler dem nok for at de putter lidenskapen sin inn i arbeidet.

Problemet er altså, slik jeg ser det, ikke at folk kan elske jobben sin, men at vi eventuelt forestiller oss en slags “uskreven regel” om at det skal betales utelukkende (eller aller best) for arbeidsoppgaver som “plager oss”.

(Artikkelen fortsetter…)

Torturinstrument

I BLEKK-artikkelen for to uker siden skreiv jeg blant annet:

“Dette kan jeg si i dag: Vandring er mitt redskap, og stillheten jeg sanker med den, leder meg fram til sinnsro. Dette overskygger alt annet. Jeg ekskluderer ingen, verken familie, venner eller fremmede. Men jeg tar meg den frihet å ansvarliggjøre meg selv - overfor meg selv og andre. Det betyr at jeg i tre treårsperioder skal sanke stillhet - på tre ulike måter. Jeg vil vente noen dager med å forklare mer.”

Det forplikter å uttrykke seg slik. Jeg sier A, og så må B komme. Akkurat når, er det selvsagt bare jeg som kan bestemme, men den siste tida har mange tanker oppført seg som pingpongballer oppe i hodet mitt, og det har kosta mange kalorier å fange noen av dem. (Noen nye stikkord vil også dukke opp i slutten av artikkelen).

Å reise eller vandre kan være en jobb i seg selv, og tidligere ble det å reise regnet som både hardt og farlig. Det norske ordet travel (geskjeftig), det franske ordet travailler (arbeid) og det engelske ordet travel (reise) har den samme latinske opprinnelsen, tripalium (tre påler), et torturinstrument bestående av tre påler, til å plage folk med.

For meg er vandring og reise selvsagt å regne som meditasjon og kontemplasjon, dersom det er noe jeg foretar meg utelukkende “for moro skyld”. Om jeg finner på å vandre eller reise utenfor allfarvei, veit jeg at det kan bli anstrengende - ja, kanskje til og med plagsomt - men det lokker meg mer enn det skremmer meg. Derfor vil reiseaktivitet stå sentralt i det jeg skal foreta meg i framtida.

(Artikkelen fortsetter…)

Jeg har nå aldri trodd på kompasser. De bare ødelegger din naturlige følelse for himmelretninger.

- Snusmumrikken -

Stadig nysgjerrig

Er så “tre ganger tre år”-rammen for streng og noe som i verste fall kan spenne bein på nomaden i meg? Nei, jeg tror heller en slik ramme må regnes som en intensjon, et kompass, og ikke et mål. Og det gjør ingenting om framtida ikke blir akkurat slik jeg planlegger den, men rammen kan være så vid at den gir rom for det en nomade har å gjøre.

Finnes det noe i dette som kan interessere andre enn meg selv og mine nærmeste? Ja, det tror jeg.

Jeg mener det må være helt i orden å leve innenfor trygge rammer det meste av dagen, året og livet, for den som vil det. For uforutsette ting vil alltid dukke opp, for alle. Men for meg handler det om å presse seg ut av komfortsonen for å lære, mens man er nysgjerrig, har det moro, og samtidig anstrenger seg noe. Og et slikt liv skal vel ikke ta slutt fordi man har bikka 56; det kan jeg skrive hjem om.

(Artikkelen fortsetter…)

Man kan aldri bli ordentlig fri om man beundrer noen for mye.

- Snusmumrikken -

Nye holdninger

Vandring i seg selv kan være et mål. Vandring gjør at man holder seg i form, både fysisk og mentalt. Men jeg velger å se på vandringen som et verktøy jeg skal bruke for å finne fram til andre ting i livet.

Og vandring er i mine øyne bevegelse også i overført betydning, når jeg sanser en energi, holder fast ved den en stund, og lar meg lede til nye oppfatninger og holdninger.

Alt er i bevegelse, og det kjennes nytteløst for meg å forsøke å klamre meg til alt som har vært og alt som er, for da blir det i verste fall for hardt å møte det som kommer.

(Artikkelen fortsetter…)

Alt blir vanskelig når man vil eie ting, bære dem med seg og ha dem. Jeg bare ser på dem, og når jeg går min vei, har jeg dem inni hodet mitt og kan drive på med morsommere ting enn å bære kofferter.

- Snusmumrikken -

Det frie rommet

Jeg trenger å følge min egen energiflyt, følge det som fanger min interesse, og holde fast ved tanken om at den eneste klare rammen jeg trenger for å leve er å vite at jeg er en nomade, en skapning i drift, - og så får jeg bruke det frie rommet rammen gir til å skape mitt eget liv.

Så får heller andre si at det det går an å se kjente ting fra nye sider. Og det er klart at en del saker og ting her i livet må utføres av såkalt pur nødvendighet. Men jeg skal jo heller ikke flykte fra alle rutiner og vaner.

Joda, jeg har gått i ring rundt Sørlimyra hundrevis av ganger, og hver vandring kan være en ny og annerledes opplevelse, som bildene til denne artikkelen viser. Men hvem kan med hånda på hjertet si at det beste for meg vil være å fortsette med nye hundrevis av vandringer rundt Sørlimyra? Hvem har fasitsvaret på hvordan et liv skal leves? Stoikerne? Statsministeren? Foreldrene våre?

Jeg må ingenting. Ingen må noen ting.

(Artikkelen fortsetter…)

Grenseløs begeistring

Nå har det nylig vært vårjevndøgn, en slags soloppgang i seg selv. Jeg er takknemlig for at det alltid vil finnes overgangsfaser i livet, jeg er vennlig innstilt til de som vil verden vel, og jeg ønsker å være til glede og nytte for andre - på den måten jeg finner for godt. Akkurat som Snusmumrikken er det.

En nomade går ikke i veien for noen, en nomade strekker ut en åpen hånd underveis, en nomade veit at veien blir til mens han går.

En nomade kan gå seg vill med vilje, for han veit hvor oppfangslinjene er.

En nomade finner veien til alenetid og støyfrie rom når det trengs for sinnsroens del.

Og så kommer han tilbake til sivilisasjonen når han er rede - takknemlig, vennlig og hjelpsom.

Forresten, jeg var jo i ferd med å si B: Stikkord for de tre treårsperiodene som kommer, blir for min del “Wake, Walk & Wave”. Det blir en spirituell, kroppslig og mental reise - som jeg skal videreformidle så autentisk og naturtro som jeg evner.

Det handler - som sagt i forrige BLEKK I BEVEGELSE-artikkel, om å forlate stien, å gå inn i naturen og bli ett med stillheten - for så å ta sinnsro med seg tilbake i møtet med andre mennesker.

Kanskje blir det tid og rom for en skikkelig gjennomgang av de ni Mummitrollet-bøkene også - ei hvert år.

Det er en kveld for en sang. En ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.

- Snusmumrikken -