090321 - og så blir det stille
I dag er det ni år til jeg fyller 65. Disse ni åra skal jeg krydre så godt jeg kan med “solitude, stillness & serenity”. Det blir ei vandring som skal ta meg med utenfor komfortsonen min, som skal bli lærerik, og som skal sette gode spor.
Tidlig i hver uke byr jeg på BLEKK - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst der ordene bærer historien mer enn bildene gjør.
Dette kan jeg si i dag: Vandring er mitt redskap, og stillheten jeg sanker med den, leder meg fram til sinnsro. Dette overskygger alt annet.
Jeg ekskluderer ingen, verken familie, venner eller fremmede. Men jeg tar meg den frihet å ansvarliggjøre meg selv - overfor meg selv og andre. Det betyr at jeg i tre treårsperioder skal sanke stillhet - på tre ulike måter.
Jeg vil vente noen dager med å forklare mer.
Men jeg har fylt 56 år i dag, og det vil jeg markere her.
Et tresifra antall hilsener
I skrivende stund (tirsdag 9.mars 2021 kl. 22.00) er det i overkant av 140 mennesker som har gratulert meg med dagen på Facebook, det er seks mennesker som har ringt meg, og to som har gratulert meg ansikt til ansikt i skogen - og en håndfull mennesker har sendt meg personlige meldinger.
Det setter jeg stor pris på. Noen av de nevnte så jeg forelden dag, noen av dem har jeg ikke sett på 9 eller 9x3 år, og noen av dem kan jeg ikke huske å ha møtt en eneste gang.
Det varmer å vite at mange mennesker bryr seg, og jeg tror disse egentlig er adskillig flere enn de jeg har nevnt. Jeg er selv en sånn person som bare innimellom gratulerer folk med dagen på sosiale medier, men jeg mener jeg bryr meg jo likevel, og jeg kan jo ikke være den eneste som holder på slik.
Anne, Frank - og mer i dagboka
Det som skulle bli en slags første dag i “Stillhetens tid”, er blitt en fin dag. Men helt stille kunne den jo ikke bli, selv om jeg dro til skogs.
Nesten ni timer utendørs har gitt meg følgende ni opplevelser: Et kort møte med en elg, et litt lengre møte med en skrålende tredjeklassegjeng med niåringer, en stille tre-kilometers skøytestund på Nøklevann, en hyggelig prat med Anne (som jeg ble kjent med da vi var 9 år gamle) på en særdeles glatt grusvei, en artig prat med Frank over dagens siste eplekakestykke på Mariholtet, ni kilometer med sakte skøyting på Nord- og Sør-Elvåga, et trivelig møte med en annen skøytemann (på 9x9=81 år), en lang rast på Nord-Skytten med tre hjemmelagde havrevaffelplater, og en vakker solnedgang over Nøklevann mens jeg prata med to fremmede damer, i et slags trespann, om stillheten.
Ingen tvil om at det har vært den niende i tredje. Jeg liker tallet 3, og tre ganger tre er jo ni - så da må det jo bli en slik bursdag.
To see a World in a Grain of Sand
Nå sitter jeg her og skriver med rødvinsglass nummer to ved skjermen, og snart er det duket for et tredje.
I Facebook-fanen står det faktisk at ni uleste meldinger venter. Jeg åpner en av dem og finner følgende hilsen fra Tor:
“Du peker kameraet både nedover og oppover, mot strå og mot skyer. Det små og det store...
To see a World in a Grain of Sand
And a Heaven in a Wild Flower,
Hold Infinity in the palm of your hand
And Eternity in an hour.
Du er en søkende sjel, slik det er meningen vi skal være. Du søker med hodet - og med føttene, fordi du har skjønt at mennesket har føtter, og ikke røtter. Og du er en god venn. Gratulerer med dagen!”
Menneskedyret
Det er ordene som på en måte skiller oss mennesker fra de andre dyra. Vi er av og til ordrike, vi er ofte rastløse, og vi er stadig ukomfortable med å være alene.
Men jeg tror vi gjør det vi kan.
Jeg ser fram til å sanke stillhet. Jeg tror jeg vil få det til. Jeg veit det vil gjøre oss godt.
Stillness is your essential nature.
- Eckhart Tolle -
