Bendik og jeg er to ganske like dråper vann i det samme blå havet. Men jeg tror avstanden mellom oss er livsnødvendig, og at mulig lengsel er en positiv kraft.

Jeg ser fram til å sanke stillhet. Jeg tror jeg vil få det til. Jeg veit det vil gjøre oss godt.

Jeg er blitt frarådet å bygge karrieren min utelukkende på min lidenskap. Men om dette samtidig er noe verden trenger og noe jeg kan få betalt for, er det jo bare å gå på.

Kunsten er å dvele ved tankegodset akkurat lenge nok - eller kort nok. For ingenting vil skje med drømmer og ideer dersom de ikke settes ut i livet gjennom handling.

Jeg drømmer om at føttene mine skal vandre gjennom Europa. I mellomtida vil jeg trå utenfor komfortsonen her i Norge.

Det er med rak rygg, litt færre bilder i lagerhjørnet mitt, og flere nye ideer på blokka at jeg går inn i framtida med nytt håp og ny nysgjerrighet. Takk til gallerist Julie som ville la meg stille ut!

Da jeg møtte Mário i Tavira, og valgte å bli venn med ham, tok livet en ny vending. Han satte pris på fotografiene mine og ville stille ut sammen med meg.

En liten alv hvisker meg i øret at det kan hende at gallerier kan åpne døra på gløtt i neste uke. Utstilling skal det nemlig bli.

Jeg er, som alle andre mennesker, et dyr. Jeg er en etterfølger av mennesker som for tusenvis av år siden brukte det meste av den våkne tida si til å sanke, fange, jakte, spise og slappe av.

Det å formulere intensjoner for året kan sørge for at målene du jobber mot virkelig stemmer overens med hvem du vil bli og hvor du vil ta livet ditt.

“Prisylfe” kan beskriver en tilstand man er i rett før alver dukker opp. Ikke helt ulikt “trolsk” med andre ord, men absolutt en smule fjongere.