Hvordan oppfører du deg i møtet med naturen? Forsyner du deg av friske trær til bålet ditt, går du på tå hev mellom maurene, eller er spørsmålet helt nytt for deg?

I år gir jeg julekortene mine en smak av barndom. Jeg forestiller meg at de har et skjær av 1960-tallet over seg.

Jeg nøyde meg med å klyve til fots til toppen av kløftene ved Hauktjern.

Steinfyllinga ved myra gjør sitt til at isen her fryser langsommere enn bare noen meter bortenfor. Det skaper et unikt visuelt uttrykk som forandrer seg fra dag til dag.

I frosten ligger kjærligheten begravet. Det er jeg sikker på. En vakker dag smelter jeg sammen med den for godt.

Synnøve er solgaven, en kjærlighetsstråle som smelter is og skyver gråvær til sides.

Novemberlyset bidrar ikke til vitaminproduksjon i kroppen, men jeg syns likevel opplevelsen av den lave sola er en energiinnsprøyting.

I dag har jeg vært usynlig og holdt kjeft. I dag har jeg gått i ett med vissent løv, rotvelter og mørke kratt. I dag har jeg sittet alene på et nes ved vannet.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Det var en av disse dagene når alt synes å stå stille. Lufta, vannet, trærne - ja, til og med sola og flammene.

Regnet gir glans til skogen. Så hvor er de andre? Så mange som går glipp av poesien. Så mange som holder seg litt for tørre.

Og jeg, jeg er bare en liten, uskyldig historieforteller som smyger meg rundt på svabergene med telelinse og tar uskarpe bilder av folk som holder på med sitt.