Mening midt i livet

Jeg står opp om morgenen fordi jeg veit jeg har noe å glede meg til hver dag. Det gir mening å formidle historier fra naturen jeg vandrer i. Jeg nærmer meg min egen ikigai.

• Tidlig i hver uke byr jeg på BLEKK - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst der ordene bærer historien mer enn bildene gjør.

Jeg er blitt frarådet å bygge karrieren min utelukkende på min lidenskap, altså på kombinasjonen av “det jeg elsker” og “det jeg er god til”. Men om dette samtidig er noe verden trenger og noe jeg kan få betalt for, så er det jo bare å gå på.

Og slik har det vært i perioder, men i yrkeslivet har jeg ved flere anledninger gått lei etter ikke altfor lang tid i en jobb.

Underveis i livet kan det derfor være på sin plass med korrigeringer, justeringer og påfyll, om jeg skal snakke for meg selv.

Jeg er for tida i ferd med å legge bak meg en ganske energikrevende oppdatering. Noen brikker har falt på plass i puslespillet mitt, mens andre må slipes til noe mer. Men helheten er innen rekkevidde.

Bildene i denne artikkelen er tatt oppå isen på Nøklevann og Sørlimyra i løpet av de siste dagene. Så vidt jeg veit er det metangass som forårsaker de dekorative mønstrene. Det mørke senteret i figurene er i hovedsak ikke større enn fem centimeter i diameter på noen av disse bildene.

Det beste ut av hver dag

Illustrasjonen over har jeg henta fra boka “Ikigai - meningen med livet” av Justyn Barnes.

Det japanske ordet ikigai har ifølge Barnes ingen nøyaktig norsk oversettelse, men mer løselig kan det bety “grunnen til å stå opp om morgenen” eller “meningen med livet”. Og det sies av japanere at vi alle har en ikigai. Noen har funnet den og er den bevisst, mens andre fortsatt leter etter den.

En ikigai kan være alt fra en person til en jobb, en eiendel eller en hobby - det handler med andre ord om at hver og en av oss lever et liv som kjennes meningsfullt og autentisk.

Å være tro mot sin ikigai kan styrke følelsen av at livet har en hensikt, og at det ligger lykke i å gjøre det beste ut av hver eneste dag.

Ingen fasit

Jeg vil si det er fritt fram å styre livet sitt inn i de sonene i illustrasjonen som kalles “yrke”, “kall” og “oppgave”.

De to førstnevnte vil kunne gi deg inntekt til livsopphold, men ikke nødvendigvis være “det du elsker”. En “oppgave”, eller en livsoppgave, vil være noe du steller med fordi det er “det du elsker”, som for eksempel frivillig arbeid, men vil ikke nødvendigvis gi deg inntekt.

Det er ingenting i veien med å arbeide uten “lidenskap” for å skaffe en inntekt, men da kan det være en fordel for livskvaliteten din om du bruker noe av fritida på “det du elsker”.

Skal man i jobbsammenheng finne sin ikigai, må derimot også lidenskap være med. Men lidenskap alene gir altså ingen inntekt.

Endrer seg med åra

For min egen del har “det jeg elsker” endra seg noe gjennom livet - og “det jeg er god til” likeså.

Jeg har for eksempel alltid likt godt å være utendørs, i naturen, men det er først i godt voksen alder at jeg har innsett hvor verdifullt det er for meg. Da jeg var i 40-åra, holdt jeg stor fysisk fart i naturen, nå tar jeg det mer med ro og legger mer vekt på observasjon og meditasjon.

Jeg har ellers tilegna meg visse yrkesmessige formidlingsegenskaper, men de har trengt vedlikehold og forbedringer opp gjennom åra. Radiojournalistikken, som jeg omfavna da jeg var i 20-åra, har sklidd over i avisskriving og redigering - og de siste åra har jeg brukt fotografiet stadig mer til å formidle historiene mine.

Og så har skrivinga kommet tilbake igjen, særlig etter at jeg lanserte “WALK - the world at our feet” med flere bloggartikler i uka. Tid i friluft har på ny fått en større plass inn i livet mitt.

Mening for min egen del

Mine preferanser og kvalifikasjoner er noe jeg i større grad kan påvirke enn “det verden trenger” og “det jeg kan få betalt for”. Si gjerne ifra om du er uenig!

I BLEKK-artikkelen for ei uke siden skrev jeg at formidleren i meg ønsker å finne en kurs som er så stødig at virksomheten min kan leve lenge. Jeg poengterte også at jeg raskt mister interessen dersom de historiene jeg videreformidler ikke har en viss betydning og mening for meg selv.

Derfor kan jeg altså bare i begrensa grad leve med “å by folk på det de vil ha” dersom jeg skal ikke skal skli bort fra “det jeg elsker”.

Jeg har de seinere åra hatt et sterkt ønske om å la arbeid og fritid finne sammen i min egen ikigai-sone, og da må det ligge “lidenskap” i bunnen. Jeg har tro på at lidenskapen vil kunne virke intensjonelt og dermed skape varighet i det jeg sysler med.

Harmonisk lidenskap

Avslutningsvis vil jeg gjengi et helt avsnitt fra Justyn Barnes Ikigai-bok, og det handler om å omfavne det forfatteren kaller “harmonisk lidenskap”:

“Hvis du har en harmonisk lidenskap for en aktivitet, har du kontroll. Du velger å engasjere deg i noe du elsker, snarere enn å kjenne en ukontrollerbar drivkraft eller impuls til å gjøre det. På den måten skapes ingen konflikt mellom det du kjenner lidenskap for og de andre viktige forpliktelsene i livet ditt. Hengi deg til det du elsker å gjøre så fort du har sjansen. Når du er helt og holdent fokusert på det du gjør da, vil du komme i flyt. Når du må bruke tid på andre gjøremål, kan du tilpasse deg og gi dem den oppmerksomheten som kreves uten å være irritert, bitter eller i dårlig humør. Harmonisk lidenskap, ikke tvangsmessig lidenskap, fremmer din ikigai.”

Nå handler det om å finne de menneskene som er villige til å betale meg for å være genuint iakttagende på vandring, mens jeg lidenskaplig formidler historier som speiler naturglede og personlig gevinst.

Jeg er sikker på at det er noe av “det verden trenger”.

Hemmeligheten bak et langt og lykkelig liv er ikke å leve i håpet om et godt liv i morgen. Det er å leve med den intensjonen i dag.

- Marc Winn, inspirator og innovasjonsekspert -