Hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?

Bendik og jeg er to ganske like dråper vann i det samme blå havet. Men jeg tror avstanden mellom oss er livsnødvendig, og at mulig lengsel er en positiv kraft.

Elise vifter ofte med hendene mens munnen hennes deler livgivende refleksjoner og bevingede resonnementer med meg.

Det er best å være stille i Trolldalen. For da får sansene utfolde seg.