Englevinger

Før helga hadde Elise sin siste dag på jobb i barnehagen. Nå er hun pensjonist. Hun har så mye hun vil henge fingrene i. Søndag varma hun opp med ti timer på tur i Østmarka.

• Med ujevne mellomrom byr jeg på BLEKK I BEVEGELSE - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst som kan leses som en vandrebeskrivelse, som et turtips eller i beste fall som en vakker endringsinspirasjon.

Elise vifter ofte med hendene mens munnen hennes deler livgivende refleksjoner og bevingede resonnementer med meg. Med ørene på stilk og smilet i øyekroken venter hun på det gode tidspunktet for sine uttalelser.

Noen mennesker sies å være engler på jorda. Nå er ikke jeg spesielt religiøs, men jeg forestiller meg at vi alle har potensiale i oss til å bli meningsfulle for andre, og noen er mer genuine enn andre når de henter fram denne egenskapen.

Tillit

Det er søndag og jeg går til Elises bolig med et bilde jeg tok i Portugal for tre-fire-år siden. Det viser en liten insektlignende skapning på en stein, en liten tass på 4-5 centimeters lengde.

Bildet hang på Beleza-utstillinga som jeg arrangerte på Galleri Kunstgress i januar/februar i år, og da Elise var innom der, ga hun uttrykk for at hun likte bildet.

Ingen av oss veit hva slags skapning dette er, men nettopp fordi Elise har et åpent og undrende sinn, og fordi det nå ligger en ny pensonist-vei foran henne, vil jeg gi henne bildet som en slags “lykke til på ferden”-hilsen.

Hun takker pent med ansikt, hender og ord - og så kvitterer hun med å vise fram en liten figur som betyr mye for henne: en liten hvit engel som sitter med en slags diamant i hendene.

Hørsel

Så går vi ut i søndagsformiddagen, forbi Nøklevann skole og forbi Rustadsaga. Ved Fjelstadputten stopper vi fordi jeg vil vise Elise et av mine “jordbærsteder”, ved furua nordøst for tjernet der utsikten er så vakker.

Her blir vi stående en stund i stillhet - helt til Elise bryter ut i jodling. Hun vil lytte til ekkoet fra skogen på sørsida. Jeg jodler også. Ekkoet er svakt, men hørbart.

Vi vandrer videre forbi strake grantrær og en gammel gapahuk med presenningtak. Etter hvert kommer vi til Trolldalen. Elise har hørt om den, men aldri gått gjennom den. Jeg foreslår at vi går i stillhet en liten halvtime, og Elise nikker.

Fred

Ved Rundvannsmyr bruker vi tid på å lete etter multer. Jeg har en teori om at de store moltekartene jeg observerte tre steinkast unna midt i juni, vitna om modne bær denne helga. Det viser seg ikke å stemme helt.

Vi finner mange bær og Elise fryder seg - men vi lar dem stå i ro. De trenger noen få dager til. Kart kan visst plukkes, men vi blir enige om at det er noe grådig over det å måtte forsyne seg før maten er skikkelig klar.

Elise tar heller fram mobilkameraet og foreviger fargespillet på myra. Hun trenger noe hun kan male når hun kommer hjem. Hun malte for mange år siden, så ble det keramikken som tok det meste av tida - og nå ønsker hun å finne fram malesakene igjen.

Lukt

Det nærmer seg lunsjtid. Men Rundvann frister i sommervarmen med sin lunkne temperatur, og på den andre siden skimter vi hvite vannliljer.

Elise smyger seg uti vannet og svømmer utpå. Jeg følger etter, og snart plasker vi rundt på ei grunne der det er umulig ikke å sparke borti den mudrete bunnen slik at gasser frigis.

Vi slår humrende fast at det lukter stramt når vi sniffer på vannliljeblomstene, det lukter stramt av råtne egg. Men selve blomstene virker luktfrie.

Tre andunger svinser innom liljeområdet, og vi snur for å la dem være i fred.

Smak

Vi skreller av oss vått tøy mens andre badegjester passerer. Så trekker vi på oss noe tørt og finner fram mat og varm drikke.

Som alltid når vi setter oss ned et sted, begynner vi å prate om livets humper og dumper og hvordan vi kan håndtere dem. Elise lytter, Elise funderer, Elise slår fast hva hun mener. Og hun veit hva hun snakker om.

Elise har opplevd å være på utsida, på innsida, og i drift imellom. Hun har funnet rammer rundt sitt eget liv som gjør at hun i stadig større grad kan handle i tråd med intensjonene sine. Og hun støtter meg i at jeg også er på gang.

Vi får besøk av noen freidige ungdommer i andedrakt, og Elise deler villig brødskivene mine med dem. De strekker på halsen, hopper og faller, napper og takker med et kvekk.

Elise finner fram litt italiensk spekepølse som hun byr fram - og får seg et bitt i tommelen. Så smiler hun rundt hele hodet.

Berøring

Elise lar seg fascinere av røtter idet vi forlater Rundvann. Noen trær gjemmer hele rotsystemet sitt under bakken, mens andre slynger det rundt i overflateskorpa.

Elise slenger på de lange armene sine for å illustrere røttenes bevegelse dersom alt gikk i “fort film”.

Så går vi utenfor stier, forbi enda et multefelt, før vi treffer stien over Karismyr. Her kryr det av molteplanter, men bær er det svært lite av.

Elise funderer på om de allerede er blitt plukka siden en hovedfartsåre for vandrere går rett over myra. Men jeg holder en knapp på at bestøvninga har vært for dårlig her i år. Noen diskusjon får vi som vanlig ikke, for en eventuell enighet gir jo ikke bær på buskene.

Men når vi passerer en hvit blåbærplante som skiller seg kraftig ut, er vi enige: Det er en vakker albino, nesten litt fargerik i alt det grønne.

Empati

Når to mennesker som ikke er vitenskapsfolk går på tur, er det vandring, undring og selverkjennelser som står i sentrum. I alle fall er det slik når Elise og jeg vandrer sammen. To søkende, skapende sjeler.

Selv kjenner jeg meg litt igjen i Korpås-Olsen, mannen som døde i 1952 etter å levd de siste tiåra av sitt liv i ei hule og deretter i ei hytte i Skullerudåsen-området. Der stoppa han ut fugler og dyr, og der var naturformidleren Sverre M. Fjelstad jevnlig innom i ungdomsåra sine.

Elise faller pladask for Solåsen, et steinkast nord for restene etter Korpås-Olsens siste bosted. For 101 år siden etablerte to venninner fra Oslo sentrum en hage her, og de besøkte den hver søndag i sommerhalvåret fram mot 1950-tallet. Noen har igjen sparka liv i hagen i nyere tid.

Vi har holdt oss inntil trestammer under et par mindre regnskurer, men her ved hagen på Solåsen kommer sola selvsagt fram igjen. Elise lukker munnen og øynene og sklir inn i stemningen.

Intuisjon

Så snur vi nesa mot Bøler igjen. Jeg viser Elise den lange, trange kløftedalen som strekker seg nordover fra Solåsen.

Vi vandrer opp mot kollene vest for Skullerudmåsan, vi snuser oss fram til atter nye moltekart, og så blir vi stående mens vi betrakter et nedtråkka område utpå myra.

Folk setter ikke slike spor, slår vi fast, verken med sykler eller sko. Vi mener det må være klover som har gjort myra brun - ja, slik må det være. Her har det foregått elg-leik. Slik er det med den saken.

Vi svinser litt på kryss og tvers, plumper i våte hull, snubler i bålrester og går ned på huk idet noen særdeles vakre planter lyser mot oss.

Elise mener det må være en slags orkidé. I alle fall minner de små blomstene om kjoler med kyser på toppen. Tankene hennes går til plantekassene hun har etablert i borettslaget der hun bor. Nå skal hun lage til mer, til glede for sine naboer, forteller hun.

Framsyn

Om du nå sitter der og lurer på hvordan den lille englefiguren til Elise faktisk ser ut, den hun viste meg ni timer tidligere, kan jeg fortelle deg at det forblir en hemmelighet her i bloggen min.

Det holder vel at du at har fått hilse på Elise, hun som stadig beveger vingene sine slik at jeg finner fram disse linjene fra William Blakes Auguries of Innocence:

“To see a World in a Grain of Sand

And a Heaven in a Wild Flower,

Hold Infinity in the palm of your hand

And Eternity in an hour.”