Kanskje skal det være slik at jeg først et langt og godt stykke inn i evigheten skal få smake Andelår-confit på Ekebergrestauranten.

I dag har jeg vært usynlig og holdt kjeft. I dag har jeg gått i ett med vissent løv, rotvelter og mørke kratt. I dag har jeg sittet alene på et nes ved vannet.

Det var en av disse dagene når alt synes å stå stille. Lufta, vannet, trærne - ja, til og med sola og flammene.

Ved Sørlimyra har jeg lagd stier i bunnen av dem som var her fra før. Om du ønsker å ta over etter meg ved denne oasen, kan du vurdere om du også vil ta over boligen min.

Mary Oliver skriver: “In truth, the work itself is the adventure. And no artist could go about this work, or want to, with less than extraordinary energy and concentration. The extraordinary is what art is about.”

Jeg følger myrdrag og koller - og så står jeg nederst i Torshølet og kikker utover Sør-Elvåga. Jeg har vært her før, men det hele virker nytt, tiden flyter og rommet kjennes uendelig.

Rosinen så ut som en kampestein, men det stoppa ikke mauren. Han hadde tydeligvis bestemt seg: Rosinen skulle være med videre.

Det er noe på gang der utenfor allfarvei, i “Landet bakenfor”. Det er noe som spirer og vokser, noe som snart bretter bladene ut.

Revehidalen i Østmarka inviterer til en vandring utenfor allfarvei. Stillheten fyller denne delen av “Landet bakenfor”, og det gjelder å bevege seg langsomt her.

Om du forlater skogsveiene og stiene, vil du få et glimt av det jeg kaller “Landet bakenfor”. Det handler selvsagt om det du ser, lukter, hører og kjenner. Men om du stanser opp og står helt stille, vil du kanskje også få smaken på noe mer.

Våren skyller inn over skogen og vakre skapninger tar til vingene.

Dikteren Mary Jane Oliver utviklet en livslang lidenskap for turer alene i naturen. Arbeidene hennes preges av en oppriktig undring over virkningen av “naturlige bilder”.