Drømmen om Tavira. Del 5: Å gå inn i det blå
Jeg kom til Tavira med blanke ark, og reiste derfra med nesten 20.000 fotografier i datamaskina. Med meg derfra har jeg også minner om vennlige mennesker, hjelpsomme omgivelser og takknemlige dyr. Tanken på at jeg i dag ikke kjenner fortsettelsen, syns jeg er vakker.
FOTO: HENNING BRATLAND CARLSEN
Om ikke lenge arrangerer jeg utstillinga "Beleza" på Galleri Kunstgress i Oslo (sjekk arrangementet https://www.facebook.com/events/3898474726833271). Som opptakt serverer jeg her på bloggen en historie i fem deler som forteller om oppholdet mitt i Algarve i 2017-2018. Det var da de fleste fotografiene til utstillinga ble tatt. Dette er siste del.
Del 1 kan du lese her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-1-sju-lange-r-fr-avreise
Del 2 er her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-2-tegne-sin-egen-mandala
Del 3 er her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-3-p-toppen-av-verden
Del 4 er her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-4-madrugada
Jeg tilhører den minoriteten som kan bade hele året enten jeg er i Portugal eller Norge. Det er forfriskende med vinterbad, mener nå jeg, og slett ikke så ille som noen vil ha det til. Dessuten er det ikke farlig å bli litt kald når varmen er rett rundt hjørnet.
Ned fra fjellet
I del fire av “Drømmen om Tavira” antyda jeg at perioden i vindmølla på toppen av fjellet gikk mot en ende. Jeg er takknemlig for tida jeg fikk i høyden sammen med Annie, men til tross for sinnsro i store mengder kjente jeg på en dragning mot å være i bevegelse, i mitt eget tempo.
Dermed kom min venn Roy fra Tavira sentrum og henta meg og sakene mine ned til byen. Der skulle jeg legge siste hånd på utstillingsforberedelser og glede meg til nytt besøk av både dattera mi og sønnen min.
Roy er trolig Algarves beste fiolinist, største kaffeelsker og mest hjelpsomme brite.
Menn på vandring
Vandrerhjemmet Pousada de juventude ble igjen mitt hjem - der stappa jeg alt jeg hadde inn i et langskap og under senga på firemannsrommet og seilte inn i en slags sesongløs vår-periode med herberget halvfullt av single menn på vandring og reise.
Sakte ble jeg en del av en gruppe eremitter som gikk sammen til morgenkaffe i nabolaget, delte våre drømmer og meninger, og spanderte et glass vin på hverandre når noen runda år.
Kameraet mitt fikk stort sett være i fred, så denne tida visualiseres i dag kun i mitt eget hode.
Tilbakeblikk
På den annen side fikk jeg god tid til å se tilbake på tida jeg hadde bak meg i Algarve.
Jeg kom til Tavira i august 2017 med et ønske om å fylle et stykke grå tavle - det hadde jeg da gjort. Jeg bestemte meg raskt for å oppleve bare ett nærområde gjennom sesongendringene - det hadde jeg også gjort. Men etter hvert hadde det vokst fram i meg en tanke om at det kanskje var på tide å bevege seg videre bare utstillinga i april 2018 var over.
Jeg var blitt klar over vandringsledene på vestkysten av Portugal, og gjennom Tavira og videre nordover gikk det pilegrimsveier mot blant annet Santiago de Compostella nordvest i Spania. Det var ikke det at jeg ikke hadde brukt beina her, men den første tida i byen hadde det blitt en del sykling, og i vindmølla hadde vi ikke klart oss uten bil.
Men før jeg bestemte meg helt for neste skritt, ville jeg oppsummere litt. Det var mye godt å minnes:
Vennene
Selskapene
Kunsten
Og strendene
Det “nyttige”
Jeg hadde møtt nye mennesker, vakre steder og underholdende natur. Men parallelt med dette snubla jeg inn i flyttelass og hverdagsmiddager, kjærlige samtaler og samlivsbrudd.
Samtidig hadde jeg fanga opp gjennom jungeltelegrafen at noen i Norge lurte på “når denne ferien er over” og “om ikke Harald snart kommer tilbake for å gjøre nytte for seg”.
Hvem er det som veit hvordan livet egentlig arter seg for et annet menneske? Hvem er det som har rett til å gjøre seg til dommer over de valgene et annet menneske tar? Hvem i all verden er det som veit noe om hva nytte er?
Spørsmålene samla seg opp i meg, og det skulle vise seg at jeg raskt kunne svare. Men det er først nå jeg gjør det:
Jeg har sett…
…disse menneskene…
…disse dyra…
…og disse fuglene finne sin plass i verden
Jeg har…
…sett historien smuldre opp…
…lukta på en ny vår…
…hørt den vakreste musikk…
…kjent lyset varme…
…og smakt på naturens overflate sammen med barna mine
Der jeg satt med datamaskina i fanget og kikka på bilder med det en øyet og observerte de andre gjestene på herberget med det andre, kunne jeg slå fast at jeg visste at oppholdet i Tavira ville sette varige spor, uansett når det var ved veis ende.
Jeg hadde lært…
…at storken er en trekkfugl…
…at portugisiske høydehus bygges uten vinterisolasjon…
…at noen innsjøer nesten tørker ut før regnet kommer…
…og at det å kunne spille didgeridoo gir deg nye damebekjentskaper
Så var det tid for utstilling. Mário Mendonça og Martím Dornellas (R.I.P) hadde skapt den nydeligste keramikk, jeg fikk bildene mine opp på veggene, og folk strømmet til åpninga i Casa André Pilarte.
Min siste måned
Det ble en bra april det året - det kunne vi slå fast et stykke ut i utstillingsmåneden. Martím hadde dessverre ødelagt en del av sine arbeider under brenning like før åpninga, men folk likte det han stilte med.
Mário kunne i mine øyne ha dobla prisene sine - mens jeg måtte halvere mine etter hvert. Verkene hans fant seg nye eiere på løpende bånd, og jeg solgte i alle fall nok til å dekke utgiftene mine.
Vi delte på vaktene i galleriet, og tilstedeværelsen ga meg mange fine møter med både kjente og fremmede.
Særlig vil jeg huske Patrícia, som beskrev bildene mine som dikt og inviterte meg med ut, og Joanna - den unge, festlige jenta fra resepsjonen på herberget - som mente hun i meg hadde sett både følsomhet og en vakker sjel.
Og så var det Olav og Vibeke, de norske pensjonistene som tapte sine hjerter til Tavira drøyt ti år før jeg selv fant fram dit. Olav kunne slenge innom galleriet når som helst, sette seg ned i en stol i hjørnet, og invitere meg til en prat om kvantefysikk når andre gjester var gått ut.
Vibeke skaper bilder selv, det veit jeg nå, og er blitt en av mine mest trofaste følgere på sosiale medier. Det setter jeg stor pris på. Hun spurte meg nylig om jeg lengter tilbake til Tavira.
Mer fra Portugal
Nå som veien til Tavira synes så lang og trang, håper jeg at Vibeke heller kan finne fram til Galleri Kunstgress etter den midlertidige Oslo-nedstenginga som har sent utstillinga mi et par måneder inn i 2021.
Velkommen skal dere være alle sammen, også du Stig Holmås, som skrev “Trommeslageren fra Tourigo” om Julian som reiste fra Norge til Tavira for å skrive bok, men som snubla over så mye annet. Boka inspirerte meg jo til å reise, og jeg kjenner meg igjen i Julian. Så boka di er nok en av de viktigste jeg har lest, Stig.
Til slutt kunne det være fristende å fortelle hva som blir det neste store skritt for meg etter Galleri Kunstgress-utstilling med Portugal-bilder. Men jeg holder igjen litt.
Et hint kan være at det nok blir “å gå inn i det blå”. Kom til Galleri Kunstgress, så får du vite det!
FOTO: Annie
My soul is impatient with itself, as with a bothersome child; its restlessness keeps growing and is forever the same. Everything interests me, but nothing holds me. I attend to everything, dreaming all the while. […]. I'm two, and both keep their distance — Siamese twins that aren't attached.
- Fernando Pessoa , The Book of Disquiet (Uroens bok) -
