Etter stengetid

“Kom hjem når det blir mørkt. For da har du ikke mer utendørs å gjøre”, hadde farfaren hans sagt. Men han ble litt til.

• Under vignetten ORDKNAPP SKJØNNHET presenterer jeg rett som det er tekst og bilder i vakker forening.

For han hadde muligens egentlig noe der å gjøre likevel; det var allerede kveld, sollyset hadde forsvunnet et par timer tidligere, og han var tung i hodet.

I slike stunder var det fristende også for han, skogsalven, å bli i lenestolen i den varme stua. Men han visste så godt at den beste medisinen for en god natts søvn var en dose skog - synet av den uskarpe myra og de varsomt tente lyktene langs grusveien, lyden av støvler mot knasende visne løvblader, lukten av gammel gjørme, følelsen av frost opp gjennom neseborene, smaken av november som ebber ut og overlater naturen til den første vintermåneden.

Han lente seg mot et tre og vippa fram fotoapparatet. Han kunne ha latt være, han kunne ha sansa uten å forevige - for et fotografi varer ikke evig, det smuldrer til slutt og fordunster, det blir til energi i bevegelse igjen, energi som stuper inn i naturen.

Men det var ikke evigheten han tenkte på. Han var i øyeblikket, med øyet, med blikket. Og han støttet seg godt til det skakke treet, holdt pusten i et par sekunder mens han lot kameraet arbeide. Han gjentok prosessen noen ganger. Et øyeblikk ble til ti minutter, men allikevel kun øyeblikk på rekke - i tid og i rom, javel, men helt løsrevet fra hverandre.

Så rettet han seg opp og gikk langsomt mot varmen og lenestolen. Hodet var lettere, øyenlokkene tyngre og alle bildene en salig grøt.

When you realize you are mortal, you also realize the tremendousness of the future. You fall in love with a Time you will never perceive.

- Etel Adnan -