Vill med vilje
Jeg går i sikksakk ned en bratt, mørk skrent og lirker deretter kroppen inn under greinene på ei gran. På den andre siden av treet blir øynene mine brått vitne til den fagreste bukt med stille vann, blomsterstøv og trær i alle former og fasonger.
Under vignetten ORDKNAPP SKJØNNHET presenterer jeg rett som det er tekst og bilder i vakker forening.
Det er søndag, og jeg har forlatt alle menneskene som henger rundt Nøklevann. De koser seg med sitt, og jeg har fulgt grusvei og sti, myrdrag og koller - og nå står jeg nederst i Torshølet og kikker utover den sørvestre delen av Sør-Elvåga.
Jeg har vært her på ski i mars, og jeg har trolig vært innom i sommerhalvåret for et knippe år siden.
Men det hele virker nytt for meg. Jeg er igjen en alv i “Landet bakenfor”, dette underbare stedet der tiden flyter og rommet kjennes uendelig.
(Teksten fortsetter…)
Alltid vill
Mary Oliver skriver tidlig i Essay-samlinga Upstream:
“I walked, all one spring day, upstream, sometimes in the midst of the ripples, sometimes along the shore. My company were violets, Dutchman’s-breeches, spring beauties, trilliums, bloodroot, ferns rising so curled one could feel the upward push of the delicate hairs upon their bodies.
My parents were downstream, not far away, then farther away because I was walking the wrong way, upstream instead of downstream. Finally I was advertised on the hotline of help, and yet there I was, slopping along happily in the stream’s coolness. So maybe it was the right way after all. If this was lost, let us all be lost always.
The beech leaves were just slipping their copper coats; pale green and quivering they arrived into the year. My heart opened, and opened again. The water pushed against my effort, then its glassy permission to step ahead touched my ankles. The sense of going toward the source.
I do not hink that I ever, in fact, returned home.”
(Teksten fortsetter…)
Pause
Jeg spiser brødskiver og drikker jus og kaffe på en liten holme jeg har hoppa ut til. Jeg lytter til naturen rundt meg. Ingen vind, ingen stemmer, bare en og annen fugl - jeg veit ikke hvilke.
Rundt skoene mine kravler maur. Når vannstanden er som i dag, må de svømme den knappe meteren jeg har jumpa over, for å komme til “fastlandet”. Kanskje de bor der ute på den lille holmen? Kanskje kan de svømme?
Jeg kaster et siste blikk rundt bukta og klyver opp på Torsnabben. Så går veien videre sørover mot Eriksvann.
(Teksten fortsetter…)
Ettermiddagsbad
Jeg skreller av meg klær og sko ved Eriksvann, hilser på to ender, og skyver kroppen et godt stykke utpå. Jeg svømmer så langt at jeg kommer ut av ettermiddagsskyggen.
Der inne på neset står en tom termos ved siden av sekken med to bøker i. Men i matboksen ligger fremdeles en banan og en sjokoladebit.
Mary Oliver skriver:
“Now in the spring I kneel, I put my face into the packets of violets, the dampness, the freshness, the sense of ever-ness. Something is wrong, I know it, if I don’t keep my attention on eternity. May I be the tiniest nail in the house of the universe, tiny but useful. May I stay forever in the stream. May I look down upon the windflower and the bull thistle and the coreopsis with the greatest respect.”
Det slår meg plutselig at elva her nord i vannet renner ut i Sør-Elvåga, drikkevannet. Men en alv setter ikke smak og er vanskelig å få øye på.
Om han skal sette spor, bestemmer du som leser. Alven er uansett hjemme.
Her er en rikt illustrert bloggartikkel fra den forrige turen jeg hadde til området sørvest i Elvåga i mars:
https://www.walktheworld.no/blogg/bathe-in-beauty
Attention is the beginning of devotion.
- Mary Oliver -
