Den lille skapningen oppå steinen på dette bildet ble en samtalestarter under Beleza-utstillinga på Galleri Kunstgress.

Da jeg møtte Mário i Tavira, og valgte å bli venn med ham, tok livet en ny vending. Han satte pris på fotografiene mine og ville stille ut sammen med meg.

Et bilde av et øldrikkende esel er nok ikke hverdagskost for gallerigjester i Oslo. Men Baltazar gjør suksess på Galleri Kunstgress.

Synnøve kunne godt ha spilt seg selv i en film fra en sydhavsøy - det er noe med fargene hennes, den beskjedne gløden, og det faktum at dattera mi har reist med seilbåt i Karibia.

Bendik minner meg litt om hovedpersonen i regissør Henning Carlsens filmversjon av Knut Hamsuns “Sult” - det er noe med klærne, og det er jo også dette at sønnen min er en historieforteller.

Nesten 20.000 fotografier minner meg om vennlige mennesker, hjelpsomme omgivelser og takknemlige dyr i Tavira. Tanken på at jeg i dag ikke kjenner fortsettelsen, syns jeg er vakker.

Jeg vil ta deg med på en reise gjennom morgengryet, en visuell vandring gjennom en februar-uke i Algarve i 2018, en oppvåkning.

Det var en gang en mann som bodde i ei gammel vindmølle på toppen av et fjell i Portugal.

Møtet med den lille byen i Algarve brakte meg utenfor komfortsonen, det førte meg nærmere meg selv, og det viste meg hvor herlig uforutsigbart livet kan bli når jeg går fryktløs og smilende inn i det ukjente.

Jeg drømte om Tavira i Portugal i sju år, uten egentlig å vite noe om stedet. Så tok jeg skrittet og reiste nedover for å bo der. Siden har lite vært som før.