Jeg vandra ut på det ruglete svaberget og bøyde knærne til jeg satt på huk. I det fjerna skimta jeg Nesodden, og mellom oss var et lite hav av fotomotiver.

Jeg kjenner mennesker som ikke lenger kan ta seg ut i skogen når snø og tåke maler landskapet. Her kommer en fattig trøst.

Hvilke mål jeg kan skimte i horisonten, vil jeg holde for meg selv. Å ikke si alt til alle, er første bud for en karakterbygger.

Skogen synger når isen legger seg på Ulsrudvann; en hvinende vise om kulde og overgang kryper over tjern og innsjøer idet de fryser til nå i desember.

Det grå lyset la et lokk over Indre Oslofjord, og med synet som drivkraft og hørselen som kompass vandra jeg langsomt helt ut til Heggholmen fyr nordvest på Gressholmen.

Akkompagnert av lukta av lær, gummi og metall trykker han utløseren langsomt ned - og hunden stirrer rett i linsa.

Forestill deg at du kanskje er gammel som skogen selv, og at et lite vindpust kan gi deg en annen retning enn du hadde tenkt deg.

Da jeg rusla rundt Øvre Blanksjø, kjente jeg at tid og sted forsvant - og at skyggen og lyset på tjernet krøp inn i porene mine og forvandla meg.

Jeg ble liggende helt til eggen på toppen av svaberget hadde satt spor fra bekkenet mitt og opp til halsgropa.

Det var en gang en mann som langsomt ville dykke inn i Rjukandefossen fordi han mente den skjulte en hemmelighet.

I en time krøp, krabba og kravla jeg rundt som et barn på svabergene for å få kontakt med de ynglende paddene.

Jeg nøyde meg med å klyve til fots til toppen av kløftene ved Hauktjern.