I slike stunder var det fristende også for han, skogsalven, å bli i lenestolen i den varme stua. Men han visste så godt at den beste medisinen for en god natts søvn var en dose skog.

Fra balkongen min kan jeg nesten se bærtuene i Østmarka. Om jeg vandrer inn i skogen og bøyer meg ned, kan jeg nappe til meg høstens søte blå.

På vei mot Langvann en tidlig ettermiddag i juni møtte jeg flere mennesker på stien som var usikre på hvor de var og hvilken vei de skulle velge videre. Siden jeg er godt kjent i området, kunne jeg hjelpe dem.

Jeg følger myrdrag og koller - og så står jeg nederst i Torshølet og kikker utover Sør-Elvåga. Jeg har vært her før, men det hele virker nytt, tiden flyter og rommet kjennes uendelig.

Nettbutikken “BLIKK” er åpnet. Jeg kunne velge å sprette en champagne-flaske og framføre en trommesolo, men i tråd med Blikk-bildenes mystikk og stemningsinnhold lar jeg stillheten spille førstefiolin.

Rosinen så ut som en kampestein, men det stoppa ikke mauren. Han hadde tydeligvis bestemt seg: Rosinen skulle være med videre.

Etter forrige ukes regnvær gikk jeg søndag en tur øst for Lutvann - og det var et steinkast unna den blåmerka stien at lyden av sildrende vann fikk meg til å snu på hodet.

Det er noe på gang der utenfor allfarvei, i “Landet bakenfor”. Det er noe som spirer og vokser, noe som snart bretter bladene ut.

Revehidalen i Østmarka inviterer til en vandring utenfor allfarvei. Stillheten fyller denne delen av “Landet bakenfor”, og det gjelder å bevege seg langsomt her.

Om du forlater skogsveiene og stiene, vil du få et glimt av det jeg kaller “Landet bakenfor”. Det handler selvsagt om det du ser, lukter, hører og kjenner. Men om du stanser opp og står helt stille, vil du kanskje også få smaken på noe mer.