Bak fossesløret
Det var en gang en mann som langsomt ville dykke inn i Rjukandefossen fordi han mente den skjulte en hemmelighet.
Med ujevne mellomrom byr jeg på BLEKK I BEVEGELSE - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst som kan leses som en vandrebeskrivelse, som et turtips eller i beste fall som en vakker endringsinspirasjon.
Denne gangen har teksten fått en eventyrdrakt tredd over seg. Ta det som du selv vil, og husk at om du lar deg inspirere til vandring eller endring så er noe av moroa å finne ut av det som ikke er nevnt her.
Mannen hadde fått kjennskap til fossen på en vandring langs elva Mørkedøla i Hemsedal en vinterdag noen år tidligere, men da gikk han i følge med andre og det ble ikke tid til å gå nære nok.
Noe lignende gjentok seg et par år seinere, og da fikk mannen tatt noen bilder av fossen på avstand. Likevel kom han seg ikke nære nok, mente han.
Men denne tredje gangen - påska 2022 - skulle mannen gjøre alvor av dypdykket. For han mente bestemt at det ville være noe å hente i dette iøynefallende og øredøvende juvet.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Et skår i landskapet
Denne gangen ville han kunne sette av to dager til å besøke fossen, gjerne flere timer hver av dagene om nødvendig.
Som sagt så gjort.
Skjærtorsdagsmorgenen kom med nysnø spredd utover landskapet ved Tuv og grå skyer på himmelen. Mannen kledde seg godt før han vandra opp forbi Karisetberget og videre inn mellom trærne til området der Mørkdøla hadde skåret så dypt i landskapet.
Juvet med de jettegrytelignende formasjonene var ikke noe folk flest snubla over på sin ferd langs verken sti eller vei gjennom dalføret; man måtte vite om det - eller følge skiltinga som var kommet opp i nyere tid.
(Teksten fortsetter under bildene.)
En tildekka sprut
Med langsomme, prøvende steg sirkla mannen rundt på kantene rundt fossefallet, som slett ikke hadde latt våren få fjerne all isen ennå.
Midt inni den ene isveggen syntes en skikkelig vannsprut, men is med nysnø dekka mye av bergveggene ellers. Etter lyden å dømme var det mye bevegelse i elva der under det hvite - og selv om det så ut til å ligge tjukk is på elva nedenfor selve fossefallet, var mannen usikker på om det kunne la seg gjøre å gå utpå denne isen.
Mannen tok seg en pause på klippetoppene mens han forsøkte å tenke ut en måte å komme seg tettere innpå fossefallet på. Mens de små grå funderte, lot mannen blikket vandre over området rundt fossefallet.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Med tau rundt livet
Mannen bestemte seg for å prøve seg utpå fra oversida av skrentkanten rett overfor fossefallet.
I og med at nysnøen dekka det meste av isen i området og gjorde den ekstra glatt, fant ikke mannen noen annen utvei enn å tjore seg fast i et av trærne innafor stupkanten rett overfor fossefallet.
Så - med et tau bundet til et tre i den ene enden og til livet sitt i den andre enden - balanserte mannen etter hvert varsomt fram på kanten og lente seg utover med kameraet foran øyet.
Kunne han komme seg så tett innpå som han ønska?
(Teksten fortsetter under bildene.)
Over skrentkanten
Det buldra og braka, vannspruten mitt i fossefallet viste seg tydeligere fram, og det ble mulig for mannen å kikke så vidt inn i et par åpninger i isveggen. Men det var grenser for hvor langt han vågde seg utpå, mente han. Og etter ei stund trakk mannen seg tilbake og løsna tauet rundt livet.
Der oppe på skrentkanten slo han fast at gråværet ikke ville hjelpe nysnøen med smeltinga denne dagen. Han bestemte seg derfor for å forlate området og heller komme tilbake i klarværet som var varsla neste dag.
På vei tilbake til grenda var det et spørsmål som kverna i topplokket til mannen: Det var noe han hadde fått øye på bak fossesløret - hva kunne det være?
(Teksten fortsetter under bildene.)
Under en blå himmel
Langfredagsmorgenen kom med blå himmel og smeltetemperatur. Mannen kledde seg i sollyset og la både mat og drikke i skreppa si.
Så rusla han forbi det snøfrie landskapet rundt Karisetberget og videre inn mot Rjukandefossen.
Det var fortsatt tidlig på dagen, men det meste av nysnøen som hadde dekka isområdene dagen før, så ut til å ha smelta.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Skygger og kontraster
Denne dagen var det enklere for mannen å finne fotfeste oppe på skrentkantene, men lysforholdene forstyrra ham.
Det vil si: det var fortsatt så tidlig på dagen at sola ikke kom skikkelig til i den sentrale delen av fossefallet - og dermed ble skyggelegging og kontraster mellom lys og mørke lite gunstige for en som ville finne mer ut av hva som skjuler seg bak fossesløret.
Mannen vandra derfor oppover langs elva ovenfor fossefallet for å ta seg en matbit i sola mens han venta. Underveis spekulerte han på om det kunne gå an å nærme seg fossefallet nedenifra på et vis.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Over hengebrua
Tilbake ved fossejuvet bestemte mannen seg for at han ville opp på skrenten der han hadde balansert rundt med tau rundt livet dagen før.
Han gikk over hengebrua og konstaterte at klarværet hadde trukket til seg flere mennesker i området enn gråværet dagen før.
Men tauområdet fikk han ha for seg selv.
(Teksten fortsetter under bildene.)
En annen mann
Mannen fryda seg over sollyset, men syntes fremdeles at det var vanskelig å trenge gjennom sløret.
Tau rundt livet ville ikke hjelpe mer enn det gjorde dagen før, og mannen tenkte med seg selv at isen over elva gjennom juvet kunne briste når som helst.
Da var det at en annen mann dukka opp på andre sida av juvet og tok seg ned på isen.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Ned i juvet
“Kan han, kan jeg”, tenkte mannen. Den vågale fremmede hadde uten å vite om det vist han en vei ned skrenten på andre sida, ut over ei isbru, og videre langs “bassengkanten”.
Mannen strena ned mot hengebrua igjen, kom seg over på andre sida, og kravla nedover i juvet. Med ett øye på underlaget og ett på fossefallet gikk han forsiktig fram mot fossefallet og stilte seg ved foten av skrenten der tauet var festa på toppen.
Først lot han kameraet forevige diamantene i bunnen av denne skrenten, og så retta han linsa mot selve fossefallet.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Til bunns
Så trakk mannen seg langsomt tilbake. Han vågde seg ikke helt fram til fossefallet - for hva skulle han der inne med hud og hår? Det kjentes ikke som noe sted å oppsøke lenger - og brått slo det ham at han egentlig hadde vært bak fossesløret allerede.
For nå forsto han hva et var han hadde sett der inne bak det rennende vannet. I den taggete isen bak fossesløret hadde mannen sett sitt eget speilbilde - både denne dagen og dagen før - og i bulderet hadde det hvisket til ham:
“Du er kommet til bunns. Her skal du snu og finne en vei tilbake som du aldri har gått før. Ta deg tid, utforsk rommet! Og blir du frista til å følge i andres fotspor, så husk å finne din egen takt og din egen rytme! Slik finner du fram til det sanneste i deg selv.”
Mannen trakk pusten dypt tre ganger og klatra opp fra juvet igjen, en annen vei enn den han kom ned denne langfredagen.
Så gikk han videre, inn i det blå, med verden for sine føtter.
The true and durable path into and through experience involves being true… to your own solitude, true to your own secret knowledge.
- Seamus Heaney -
