Hvordan oppfører du deg i møtet med naturen? Forsyner du deg av friske trær til bålet ditt, går du på tå hev mellom maurene, eller er spørsmålet helt nytt for deg?

Det var en gang en mann som langsomt ville dykke inn i Rjukandefossen fordi han mente den skjulte en hemmelighet.

Selv om de kjemper sammen, tipper jeg at noen av blåveisene aldri rekker helt å strekke seg skikkelig mot sola.

Hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?

Mennesker har alltid satt spor etter seg, men hvorfor ser det nå ut til at det er om å gjøre å lage disse spora så store og dype som sorte hull?

Fra balkongen min kan jeg nesten se bærtuene i Østmarka. Om jeg vandrer inn i skogen og bøyer meg ned, kan jeg nappe til meg høstens søte blå.

Mary Oliver skriver: “In truth, the work itself is the adventure. And no artist could go about this work, or want to, with less than extraordinary energy and concentration. The extraordinary is what art is about.”

Jeg følger myrdrag og koller - og så står jeg nederst i Torshølet og kikker utover Sør-Elvåga. Jeg har vært her før, men det hele virker nytt, tiden flyter og rommet kjennes uendelig.

Det er noe på gang der utenfor allfarvei, i “Landet bakenfor”. Det er noe som spirer og vokser, noe som snart bretter bladene ut.

Revehidalen i Østmarka inviterer til en vandring utenfor allfarvei. Stillheten fyller denne delen av “Landet bakenfor”, og det gjelder å bevege seg langsomt her.

Om du forlater skogsveiene og stiene, vil du få et glimt av det jeg kaller “Landet bakenfor”. Det handler selvsagt om det du ser, lukter, hører og kjenner. Men om du stanser opp og står helt stille, vil du kanskje også få smaken på noe mer.

Våren skyller inn over skogen og vakre skapninger tar til vingene.