Panorama-parken

Her kunne det ha ligget et stort badeanlegg, og her kunne Munch-museet ha blitt plassert. Men den gamle hovedgården og lindealléen troner fremdeles på toppen av åsen, med en diger park omkring seg.

• Med ujevne mellomrom byr jeg på BLEKK I BEVEGELSE - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst som kan leses som en vandrebeskrivelse, som et turtips eller i beste fall som en vakker endringsinspirasjon.

Knopper brister, fugler kvitrer og det durer jevnt fra biler nede på Ring 3.

To venninner prater og slapper av sammen med en hund der i gressbakken, tre gutter fyker nedover gangveien på sykler, og lengst vest i parken har en skokk med barn inntatt apparater på lekeplassen.

Jeg sitter med panoramautsikt mot Oslo sentrum og fjorden foran meg, med mat og kaffe ved siden av meg på benken, og en staselig gammel bygning rett bak meg. Det var liksom her det hele starta i 1964, inne i dette huset, men det skal jeg komme tilbake til.

Daniel og kartet

Jeg spoler tilbake et par timer: Jeg kommer mot parken fra sør. Jeg stanser opp i den lille veistubben som har fått navnet Promenaden, skuer utover en stor folketom gressplen sørøst i parken, observerer en eldre kar komme labbende inn over gressplenen i sørvest, og så løfter jeg kameraet mot alléen av lindetrær som leder opp til den gamle hovedgården - og forbi den - helt til åsen kneiser nedover i nordenden flere hundre meter unna.

Jeg kunne reist kollektivt hit, jeg kunne ha sykla, men som den vandringsmannen jeg er valgte jeg å gå til fots gjennom forstedene. Og mens føttene tok meg fram, tenkte jeg over oppdraget mitt:

Jeg er blitt kjent med Daniel Andersson. Han driver den ferske virksomheten Dapa Maps sammen med kollegaen Pavel Sagen, og de lager flotte ski- og sykkelkart. For hvert kart de selger planter de et tre via Teamtrees / Arbor Day Foundation. Nå jobber de med et kart som viser hvordan du kan ta deg fram med sykkel til parker i Oslo.

Daniel sendte meg et utkast av dette kartet, jeg så at det mangla en stor park i mitt eget nærområde, og vi ble enige om å la meg fortelle om den, uten å si rett ut hvilken park jeg besøker. Og så skal Dapa Maps lenke til bloggartikkelen min.

To rekker med lind

Jeg rusler inn i parken gjennom alléen som sammen med resten av parkanlegget trolig ble anlagt for nærmere 300 år siden.

Den gangen hadde gårdens bygninger forfalt kraftig før den velstående sagbrukseieren Jess Carlsen tok over stedet. Han foretok store utbedringer av bygningene, og gården fikk omtrent det utseende den har i dag, bortsett fra sørfløyen som ble revet i 1840-årene.

Den dag i dag bærer dragen i tårnspiret Jess Carlsens diagram.

Gamle menn og tjuvpakk

Øst på gårdstunet, der det en gang sto en låvebygning, kommer jeg i prat med en eldre kar som lurer på om jeg har sett en hvit benk og to hvite stoler lagd av tre. Jeg lover å holde øynene åpne på min ferd gjennom parken, men mannen og flere andre har visstnok allerede tråla parken på kryss og tvers uten å finne noe.

Han forteller meg at han tilhører en gruppe karer som tar seg både det ene og det andre her i parken og på den gamle hovedgården. Han presiserer at det er kommunen som eier eiendommen, og at kommunens folk steller parkanlegget.

Men det er visst alltid noe ekstra å holde på med. Som for eksempel å løpe to skritt for langt bak tjuvpakk.

Astrid Noacks “Ung mand der planter et træ” ble reist rett nord for gården i 1972.

Veien fram til samfunnshus

Jeg har noen spørsmål til mannen, så han inviterer meg til en prat borte ved Drengestua, som er gamlekarenes tilholdssted. Boka om gården og parken, som han så gjerne vil vise meg, er ikke å oppdrive. Men mannen selv er jo et slags oppslagsverk. Han forteller at tidligere Aker kommune - en gang etter at den overtok eiendommen i 1910 - planla å etablere et digert badeanlegg her.

Etter at bygningene ble freda i 1924 diskuterte man om lokalene skulle brukes til samfunnshus, museum eller bibliotek, og det var faktisk snakk om at Munch-museet skulle plasseres her på en av plenene, men slik ble det ikke.

Siden har gården fungert mest som et samfunnshus, her kan man leie lokaler til både bryllup og minnestunder, og når pandemien slipper taket, vil forhåpentlig kafétilbudet sparkes i gang igjen. Og så jobbes det for tida med en verneplan for den omkringliggende parken.

Skogen i nord

Etter anbefaling fra den driftige pensjonisten tar jeg en runde omkring i skogområdet nord i parken. Her finner jeg blomster, blåbærbusker og bålplasser - og en gammel speiderhytte som gjemmer seg under en skrent.

Mennesker går hånd i hånd på veien nedenfor mens de nyter utsikten mot nordøstre del av byen.

Så flakser jeg i sikksakk opp over gressplenene igjen, snuser litt på trær som så vidt er begynt å blomstre, betrakter minnesmerket over falne fra andre verdenskrig, og lander til slutt på benken med utsikten.

Historisk sus

Mens jeg skjenker meg en kopp fra termosen og skuer vestover - litt for tidlig for den fine solnedgangen man så ofte kan se herfra - funderer jeg litt på hvordan tidene skifter.

Arkeologene har fastslått at de aller eldste delene av grunnmuren på gården her kan stamme fra Håkon Håkonsons tid, altså omkring år 1250. Kanskje var det et herberge for reisende her den gangen? I de første skriftlige kilder som omhandler gården, biskop Øysteins jordebok, kan man lese at Nonneseter kloster var en av flere eiere av gården, men det finnes ingen holdepunkter for å si at det var noe klosterdrift her oppe.

Etter reformasjonen ble gården krongods. På 1600-tallet førte kongene store og dyre kriger som de finansierte blant annet ved å pantsette statens gårder til rike privatpersoner. Denne gården ble pantsatt en rekke ganger før den omsider gikk helt over i privat eie på 1660-tallet.

Den første festen

Bryllupsfester har det vært arrangert mange av der inne bak den lyseblå veggen, og jeg har vært med på en av dem. Når jeg lukker øynene og konsentrerer meg hardt, er det nesten slik at jeg kan høre musikken og kjenne på stemningen som omsluttet mine foreldre en kveld i oktober 1964.

Jeg lå jo der, inne under det hvite brudekjolestoffet og den stramme magehuden til mora mi, men ante nok lite og ingenting om parker, kart og min egen fødselsdag i mars 1965.

Du finner nok veien til parken en gang, du også, for jeg har lagt ut mange spor nå! God tur!