Romsterer på Romerike

Man snubler fort over slikt som gamle hoppbakker, prinser i froskeforkledning og mintgrønne garasjeporter når man romsterer rundt på Romerike. Men hjemmelagde badeanlegg på gamle setertun hører til sjeldenhetene.

Innimellom inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon. Ta det som du selv vil, og husk at om du lar deg inspirere til vandring så er noe av moroa å finne ut av det som ikke er nevnt her.

Prolog

Etter en rusletur i Hvamsåsen på selveste påskeaften (https://www.walktheworld.no/blogg/hvem-soser-rundt-i-hvamssen), sto Brødrene Bratland igjen på farten for å legge sine bravader til Romerike.

De var kommet til den midterste lørdagen i april, og kartet på ut.no hadde vist dem et mangfoldig skogsstinett sørøst for Årnes. Uten mer kunnskap om området trampet yngstebror trollete på gasspedalen over Fetsundbrua mens eldstebror drømte om milelange skoger, grønne setervoller og frodige budeier.

Det skulle bli en dagstur så utenom det vanlige at det var verdt å skrive hjem om.

Det tok ikke mange minuttene før brødrene ble vinka til side. Farten var det visst ingenting å si på, men her skulle det blåses .

Og hvilket hell - eller hvilken iskald beregning - det er er at yngstebror Bratland bak rattet er like forsiktig med alkohol som ei nonne er med…ja, du veit.

I forfjamselsen etter møtet med politiet var de to brått havna på avveie. Da passa det godt å strekke litt på beina ved den restaurerte Slora Mølle, som seinere på våren trolig kan by på både museumsgjenstander, kaffe og gode historier.

En stund hadde det sett ut som at de ville komme til å forsvinne langt inn i Aurskog Høland, men snarrådige som Brødrene Bratland er - når de får summa seg litt - fant de tilbake til Glomma-traktene, og jordene sørøst for Årnes smilte snart mot dem.

Nye bravader lå for deres føtter.

Eventyret - første kapittel

Det var en gang en vandringsmann som parkerte kjerra si ved en kråke-inviterende åker på Romerike.

To unge budeier som kom nedover grusveien over åkeren kunne fortelle mannen at omtrent slik ville veien være å gå på de fire kilometrene opp til Dragsjøhytta. “Og det blir litt bratt noen steder”, sa jentene.

Mannen traska av gårde og forberedte seg på noen skikkelige kneiker der inne i skogen. Lite visste han om hva frodige budeier fra flatbygdene legger i “bratt”, selv om han bar navnet Bratland.

Etter noen kilometer kom mannen til et skilt langs veien. Der kunne han lese historien om lærerinne Klara Voie som hadde pleid å ta elever fra Årnes med seg på skitur til hytta ved Dragsjøen i tiåra etter andre verdenskrig.

På vei nedover mot bygda igjen hadde elevene alltid staka på før godeste Klara, for så å stille seg opp i bunnen av strekningens bratteste bakke for å se lærerinna ramle på baken, slik hun alltid pleide å gjøre akkurat her.

Mannen dro på smilebåndet, tok bakken i et dusin raske klyv, og spaserte videre mot det populære utfartsstedet.

Noen eldre mennesker klumpa seg rundt bordene oppe ved hytta til gamle Raumnes skiklubb, men mannen ville ha annen utsikt, så han fulgte hansken som pekte vei bort mot innsjøen.

Her fant han seg et eget bord, og det solblinkende vannet smurte hjertet hans mens han dytta innpå næring nok til en langtur.

For å snu her kunne aldri komme på tale. Fire kilometer på flatmark, og fire kilometer til av samme sorten - slikt kunne han ta på hælen. Det var ikke nok for en mann med såpass mye sprell i froskelåra.

Eventyret - andre kapittel

Etter en god rast snurpa mannen sammen skreppa si, vandra forbi dammen nord i Dragsjøen, og kasta et blikk tilbake på neset der han hadde spist og hvilt.

Der var Dragsjøhytta blitt bygget 90 år tidligere - før drikkevannsreguleringa i 1966 hadde sendt hytta opp på nabokollen mannen hadde passert før matpausen.

Varm og mett skritta mannen opp til Badstuhøgda for å ta et veivalg.

Skiltene ville liksom ha det til at Dragsjørunden bare var mulig å gå i én retning rundt innsjøen, men mannen mente det måtte være så få folk på stien at det skulle mer til om han fikk følelsen av å gå “gale veien”.

Så han holdt på det litt trassige i seg - og langa ut i retning “med sola og klokka”, på vei mot Tretjenna.

Mannen passerte det første tjernet…

…han føyk forbi det andre tjernet…

…han hilste på en annen prins i forkledning…

…og han hørte lyden av folk på andre sida av det tredje tjernet.

Men pustepause ble det ikke før han hadde passert alle de tre Tretjenna.

Her - langt inne i villmarka - sto han ei stund og funderte på hva en poststolpe fra den litt mer urbane og siviliserte “Stolpejakten” gjorde såpass langt fra allfarvei.

Noe svar fikk han ikke - naturligvis - for det er jo ikke bare å rope i skogen og så får man liksom svar. Så mannen snuste litt på et nytt veivalg og satte kursen mot sørenden av Dragsjøen.

Eventyret - tredje kapittel

Mannen bykset over bekker, han tuslet mellom tuer og han lusket gjennom lyng.

I sørøstenden av Dragsjøen fulgte han stien opp i høyden, og brått åpenbarte det seg et aldri så lite minnesmerke - ja, hele grunnen til at Dragsjøhytta i det hele tatt ble bygget i sin tid, ble forklart her.

Her hadde altså Dragsjøbakken stått fra slutten av 1920-tallet og fram til en stund etter andre verdenskrig. Ovarennet, altså stillaset, kunne mannen ikke finne spor av, men hellinga ned mot Dragsjøen var fremedeles litt av et unnarenn, om enn litt tilgrodd. Og veien fram til de populære hopprennene måtte ha gått et par kilometer over isen fra hytta nord i vannet.

16-åringen Ivar Engebretsen satte bakkerekorden på 51 meter allerede i den første sesongen til bakken, i 1928. I de påfølgende 25 åra hadde folk prøvd å slå den, uten å lykkes. Siste rennet ble arrangert i januar 1953.

Mannen satte seg ned for en kortere rast på en benk i toppen av unnarennet, tygde litt på hoppbakkehistorien, og kasta et blikk bort på den merkelige buff- og brilleskapningen som hadde fulgt etter ham hele veien gjennom skogen - og som nå prøvde å gjemme seg under en sitronsommerfugl.

Og så spratt mannen videre.

Han sklei ned bakken der Kåre Bjørkelia med sin detaljkunnskap om steiner, røtter og issvuller avgjorde Romeriksmesterskapet i terrengløp i 1938…

…han dvelte et øyeblikk ved synet av Dragsjøen fra sørenden…

…han tok til seg litt informasjon om hvordan folk brukte isen her til sykkelfrakt før i tida…

…han prøvde en stakket stund å gå helt i ett med naturen…

…han sammenligna lårmuskulaturen sin med ennå en liten firbeint krabat…

…og han stoppa ikke opp skikkelig før han kom helt opp til det vakre Tyrigravtjennet.

Her ble han stående rolig en god stund mens han trakk til seg lyden av vinden i tretoppene, fuglene på greinene - og amfibieorkesteret innerst i den solrike bukta.

Eventyret - fjerde kapittel

“Det er så godt skilta i denne skogen at det trolig bare er frosk, fink og fnugg som kan gå seg vill her”, tenkte mannen.

Men en gang i tida må det har vært noen som i alle fall hadde lyst til å ha Tyrigravtjennet for seg selv.

For nord for vannet står det ei hytte og forfaller, og mannen måtte ta seg en runde eller to rundt den for å trekke til seg dufta av et eremittliv på vei inn i historien.

Mannen slo fast at hytta hadde nådd middagshøyden, og vel så det, og at den trolig hadde nok med seg selv.

Så han lot være å åpne døra, spytta litt i lyngen, og satte opp farta igjen…

…han svingte nordover i retning Årnes…

…snubla over enda en boform…

…og brått landa han på denne dagsturens høysete punkt, Drognesseter, 290 m.o.h.

Og hvilken plass det var!

Det var nok her de egentlig kom fra, de frodige budeiene. Det var nok her de satt med alver, troll og huldre rundt bålet for å drikke sin morgenkaffe. Det var nok her de fyrte sitt kveldsbål under badekaret med smeltevann og regndråper fra skjultaket.

Mannen ble målløs - og en smule matt i froskelåra. Fantasi hadde han nok av, men dette hadde selv ikke han klart å forestille seg på forhånd.

Han kjølte seg ned ei god stund med en imaginær kalddusj - før han tok fatt på nedoverbakken til bygda.

Eventyret - femte kapittel

Den som tror at det ikke spøker i gamle hus, tar feil.

Den som tror at spretne menn ikke kan tråkke opp gjengrodde stier, tar feil.

Den som tror at skogen ikke lever, har et dødt hjerte.

Og den som tror…

…at svarte katter over veien betyr ulykke, har aldri sett en garasje med to mintgrønne porter.

For det er ikke sikkert at det du tror lurer rundt neste sving, faktisk lurer der. Det kan være noe helt annet som lurer der.

Dette slo mannen fast for seg selv der han snodde seg forbi Fjukmoen, Moby og Solbakken på vei mot kjerra si.

Budeiene han hadde møtt tidlig på dagen var ikke å se lenger. Men nå skulle det uansett bli godt å løsne på skolissene og vifte litt med tærne, mente mannen.

Kanskje han til og med kunne knipse fram et lite kvekk?

Det er utrolig hva en vandring på to mil kan mane frem mellom svette tær.

Epilog

Da Brødrene Bratland mot slutten av sine bravader forlot parkeringsplassen ved Espira Kløverenga barnehage denne lørdagskvelden midt i april, var de skjønt enige om at dersom de en gang skulle bosette seg så landlig som ved en åker øst for Årnes sentrum, kunne de tenke seg å ikke dele vegger med en rekke naboer.

Men at andre hadde valgt annerledes, ville de ikke legge seg opp i.

De hoppa heller i bilen, suste ned mot Bruvegen over Glomma, vrengte til høyre over Vorma ved Vormsund, og parkerte endelig ved kirkeruinene på Nes.

En innholdsrik dag nærma seg slutten, og det var grenser for hvor mye informasjon om kirkehistorie, kulturlandskap og sykkelturforslag i Vormadalen de kunne ta til seg, og derfor nøyde de seg med å avbilde det hele for seinere “avlesing”.

Så listet Brødrene Bratland seg sakte inn i, gjennom, og rundt steinmurene som noen hadde begynt å pusle sammen for 900 år siden.