Sakte sanses skjønnhet

“Jeg vil heller undervise i tegning slik at mine elever kan lære seg å elske naturen, enn å undervise dem i å se på naturen for at de skal lære seg å tegne”, sa John Ruskin. Er det ikke vakkert?

• Før hver helg inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon.

Når man bruker fotoapparatet som et alternativ til blikket, og ikke som et supplement til aktiv og bevisst bruk av blikket, mister man muligheten til å komme i besittelse av skjønnheten. Derfor kan det ha noe for seg av og til å tegne det man ser istedenfor å fotografere det hastig.

Observasjonsevnen

Da jeg hadde leid ut leiligheten min i Oslo for et år fra august 2017, reiste jeg til Tavira i Portugal for å leve langsomt. Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å se på meg selv som en ordinær turist, men heller som en observatør med blanke ark og god tid.

Jeg hadde lest om at det kunne stimulere observasjonsevnen min om jeg beveget meg langsomt og tok fram tegneblokka nå og da. I bakhodet svirret tanken om at en slik syssel også kunne gjøre meg til en bedre fotograf.

Det første ordet jeg lærte meg der, var “obrigado” som betyr “takk” (kvinner sier “obrigada”). De første ukene i Tavira beveget jeg meg sjelden bort fra byen, og ofte var skisseblokka mi med i veska istedenfor fotoapparatet.

Jeg ble langsomt kjent med de nære omgivelsene, jeg kom i prat med mange vennlige mennesker, og jeg kjente på dyp takknemlighet for at jeg i mitt eget tempo kunne ta til meg inntrykkene av en by og et folk som sakte rista sommeren og turistene av seg, før de gjennom noen kjøligere måneder lengtet seg fram til neste sommer.

“Du vet vel at turistene blir borte”, sa de lokale til meg. “Du vet vel at det blir kaldt. Er du sikker på at du vil være her?” Jeg svarte: “Jeg vil kjenne endringene på kroppen og sjela”.

Og jeg syntes det jeg opplevde var vakkert i all sin naturlighet.

Å eie skjønnhet

I boka Kunsten å reise skriver Alain de Botton: “En vanlig innskytelse når man støter på skjønnhet, er ønsket om å holde fast ved den: å eie den og gi den en viktig plass i vårt liv. Man har et påtrengende behov for å si: Jeg har vært her, jeg så dette, og det betød noe for meg. Men skjønnheten er flyktig, den finnes ofte på steder som vi kanskje aldri kommer tilbake til, eller den oppstår som et resultat av et sjeldent sammenfall av årstiden, lyset og været. Hvordan skal man da kunne eie den?”

Botton beskriver hvordan fotoapparatet gir oss en mulighet til å lindre lengselen etter å eie et steds skjønnhet: “Vår angst for å gå glipp av et flott sceneri kan beroliges med ett eneste klikk fra lukkeren”.

Men det stikker kanskje ikke så dypt da, gjør det?

Sensibiliteten

Botton trekker tråder til John Ruskin som ble født i London i 1819. Et sentralt punkt i Ruskins arbeider skal ha vært å sirkle rundt spørsmålet om hvordan vi kan eie steders skjønnhet, og som 3-4-åring kunne han tilfreds tilbringe dagene med å studere firkantmønsteret og fargene i gulvteppet sitt.

Ruskins foreldre oppmuntret sensibiliteten hans. I sommerferiene reiste familien rundt på de britiske øyer og på det europeiske kontinentet - langsomt med hest og vogn. Ifølge Alain de Botton reiste de ikke for moro skyld eller for adspredelse, men på jakt etter skjønnhet.

De reiste aldri mer enn 80 kilometer hver dag, og de stoppet ofte for å beundre utsikten - noe John Ruskin skulle komme til å fortsette med gjennom hele livet.

Visuelt og psykologisk

Med utgangspunkt i sin interesse for skjønnhet, og for å eie den, kom Ruskin til fem viktige konklusjoner.

Botton beskriver disse slik: “For det første, at skjønnhet er et resultat av en komplisert rekke forskjellige faktorer som påvirker sinnet psykologisk og visuelt. For det annet, at mennesker har en medfødt tendens til å reagere på skjønnhet, og ønske å få den i sin besittelse. For det tredje, at det finnes mange simple uttrykk for dette begjæret etter å eie, som for eksempel ønsket om å kjøpe suvenirer og tepper, å risse inn sitt navn på søyler, og å ta fotografier. For det fjerde, at det bare finnes én måte man virkelig kan eie skjønnhet på, og det er ved å forstå den, ved at man gjør seg selv bevisst på de faktorene (de psykologiske og visuelle) som er ansvarlige for den. Og til slutt, at den mest effektive måten å søke denne bevisste forståelsen på, er å forsøke å beskrive skjønne steder gjennom kunsten, ved å skrive eller tegne, uavhengig av om man tilfeldigvis har noe talent for dette eller ikke”.

Ruskin ble med årene en respektert tegnelærer og foreleser. Når tegning hadde en verdi selv når det ble utført av mennesker som ikke hadde talent, var det etter Ruskins mening fordi tegning kan lære oss å se; å iaktta snarere enn å titte.

“I den prosessen hvor vi med vår egen hånd gjenskaper det vi kan se med øynene, virker det som vi helt naturlig beveger oss fra en posisjon hvor vi observerer skjønnheten på en passiv måte, til en posisjon hvor vi får en dypere forståelse av dens grunnleggende komponenter, og dermed får mer solide minner om den”, skriver Alain de Botton om Ruskins oppfatning.

Titte eller iaktta

Da fotografiet kom, var Ruskin i begynnelsen begeistra. Men så ble han oppmerksom på at flertallet av fotografene brukte fotograferingen som et alternativ til en aktivt og bevisst anvendelse av blikket, ikke som et supplement, og da avtok entusiasmen hans.

Botton skriver: “Vi kan se skjønnheten godt nok ved bare å åpne øynene, men hvor lenge denne skjønnheten fortsetter å leve i minnet er avhengig av hvor bevisst vi har oppfanget den. Fotoapparatet utvisker skillet mellom det å titte og det å iaktta, mellom det å se og det å eie; det kan gi oss muligheten til å velge sann kunnskap, men det kan uforvarende komme til å gjøre anstrengelsene for å oppnå den, tilsynelatende overflødige”.

Å tegne med fotografier

Det blir med andre ord for enkelt å bare “knipse et bilde” om man skal ta skjønnheten i besittelse. Ifølge Botton vil det å innta for eksempel et skoglandskap på virkelig vis innebære å stille seg selv spørsmål som: “Hvordan er stammene forbundet med røttene?” “Hvor kommer disen fra?” “Hvorfor ser det ene treet mørkere ut enn det andre?” - spørsmål som automatisk stilles og besvares under prosessen når man tegner skisser.

Personlig mener jeg likevel at vi vel er kommet så langt i forståelsen og bruken av fotografiet at vi på sett og vis også kan bruke det til “å tegne med”.

Så gjennom det knappe året i Tavira hendte det stadig oftere at tegnesakene ble liggende, mens fotoapparatet fikk være med meg på vandringer.

Likevel - når jeg nå har gravd fram disse tegningene like i forkant av en fotoutstilling - blir jeg inspirert til å tegne igjen. Det kan jo slett ikke skade fotografen i meg - som gjerne spør seg selv om hvorfor han liker det han ser. Jeg innbiller meg at langsomheten i tegninga også satte preg på deler av fotograferinga mi i Tavira-perioden i så henseende.

Botton skriver også at vi ved å tegne finner begrunnelser for vår smak, vi utvikler en “estetikk”, en evne til å forsvare vurderinger med hensyn til skjønnhet og uskjønnhet - og at vi dermed blir raskere til å analysere et sceneri som gjør inntrykk på oss, og til å definere hva dets kraft kommer av.

John Ruskin var forresten mest kjent for å male med ord, men mer om det får ligge til en annen gang.

(Teksten fortsetter under.)

Ytre og indre sanser

Det sies at cirka 80 prosent av alle fysiske sanseinntrykk et menneske får i dag, finner veien inn gjennom øynene. Inntrykk via hørsel, luktesans, smakssans og følesans utgjør de resterende 20 prosentene.

Men jeg syns det er på sin plass også å minne om det vi kan kalle “de indre sanser”: intuisjon, fred, framsyn, tillit og empati. Disse sansene er - i samarbeid med de fysiske sansene - med på skape våre “indre bilder”, slike som opplevelsen av for eksempel skjønnhet.

Det er ikke øynene alene som avgjør hva vi “ser”. To mennesker kan sanse de samme objektene rent fysisk, men forskjellen på de to individene består i hvor mye de lar de indre sansene få slippe til i opplevelsen, og dermed hvilke spørsmål de velger å stille seg selv i denne prosessen.

For sakte sanses skjønnhet.

(Teksten fortsetter under.)

“Drømmen om Tavira” og Beleza-utstillinga

I perioden 28.januar-7.februar 2021 arrangerer jeg fotoutstillinga "Beleza" (portugisisk for “skjønnhet”) på Galleri Kunstgress i Oslo: https://www.facebook.com/events/3898474726833271.

Som opptakt til utstillinga har jeg tidligere her på bloggen under tittelen “Drømmen om Tavira” servert en historie i fem deler som forteller om oppholdet mitt i Algarve i 2017-2018. Det var i denne perioden fotografiene til utstillinga ble tatt.

• Del 1 kan du lese her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-1-sju-lange-r-fr-avreise

• Del 2 er her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-2-tegne-sin-egen-mandala

• Del 3 er her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-3-p-toppen-av-verden

• Del 4 er her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-4-madrugada

• Del 5 er her: https://www.walktheworld.no/blogg/drmmen-om-tavira-del-5-g-inn-i-det-bl

Velkommen til sansing, undring og endring. Velkommen til skjønnhet. Velkommen til utstilling!

The value of things is not the time they last, but the intensity with which they occur. That is why there are unforgettable moments and unique people.

- Fernando Pessoa -