En gang var vi vandrere

Så underlig - her sitter jeg på baken og skriver. Var det slik det egentlig var ment? Det fungerer jo okay, men hva kan jeg eventuelt gjøre for å endre på det?

• Tidlig i hver uke byr jeg på BLEKK - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst der ordene bærer historien mer enn bildene gjør.

Jeg liker å se på meg selv som en endringssøker, overgangselsker og nomade. Jeg lurer på hva som er rundt neste sving, jeg omfavner årstider én etter én, og jeg blir rusten av å være for lenge på ett sted.

Likevel - eller kanskje også derfor - har jeg valgt spesielt å la autentisitet være med på å danne rammene for det jeg steller med i 2021, altså en kompassretning som skal hjelpe meg med å holde kursen når jeg bruker blikket, blekket og bevegelsen, både i arbeid og fritid.

Forrige tirsdag fortalte jeg om valget av autentisitet som nyttårsintensjon, og i dag går jeg nærmere inn på hva et slikt valg innebærer for meg og den konteksten jeg skal operere i i tida som kommer.

Sanke, fange, jakte

Jeg er, som alle andre mennesker, et dyr. Jeg er en etterfølger av mennesker som for tusenvis av år siden brukte det meste av den våkne tida si til å sanke, fange, jakte, spise og slappe av. Altså ikke så ulikt de fleste andre dyr. Jeg forestiller meg at primærbehovene tok mest plass i livene deres, men de fikk sikkert tid til litt lek, fjas og moro også.

En rekke plasser har jeg de seinere åra lest at dagens versjon av Homo Sapiens er nesten 100 prosent likt skrudd sammen som den mer opprinnelige versjonen. Med andre ord er vår fysikk og vår mentalitet mer eller mindre den samme.

Moderne sanking

Noe av det autentiske i meg er at jeg - i likhet med mange andre mennesker - er en sanker. Jeg plukker sopp og bær, og jeg drar med meg trekubber og stein inn i leiligheten. Dessuten samler jeg fotografier med kameraet mitt, og jeg jakter på historier i litteraturen.

Men en autentisk jeger eller sanker er jeg nok ikke dersom jeg skal følge definisjonen til Store norske leksikon.

På snl.no leser jeg :”Betegnelsen brukes bare om grupper som kulturelt og organisatorisk er fokusert omkring jakt og sanking som erverv og livsform. Man skiller derfor disse gruppene fra jaktspesialister, jegere blant jordbrukere og husdyrnomader, eller for den saks skyld sportsjegere og hobbysankere i den vestlige kulturkrets.”

En ikkemateriell overflod

Ifølge Store norske leksikon er jeger- og sankersamfunnet blitt betegnet som det opprinnelige overflodssamfunnet.

På snl.no leser jeg videre: “Hvis overflod måles i fritid og ikke i akkumulert materiell rikdom, kan jegere og sankere sies å være mer velstående enn folk i jordbruks- og industrisamfunnene. Bortsett fra i krisetider trenger de ikke å bruke mer enn noen få timer per dag for å finne sitt utkomme.”

Om samfunnsformen hos nålevende jeger- og sankersamfunn skriver snl.no: “Til tross for store forskjeller mellom de ulike jeger- og sankersamfunnene, har de en del grunnleggende fellestrekk i sin sosiale og politiske organisering. De lever gjerne nomadisk, og hver lokalgruppe er knyttet til et bestemt geografisk territorium som de benytter i fellesskap uten privat eller eksklusiv rett til ressursene. Mellom lokalgruppene foregår det samkvem i form av giftermål, besøk, bytte, samarbeid og lignende. Redskaper og ferdigheter er likelig fordelt i samfunnet, og hvert hushold kan selv lage de tingene de trenger.”

Da volden dukka opp

Selvsagt er mye blitt endra til det bedre på individnivå siden den gang alle menneskene på jordkloden var jegere og sankere. Samtidig er det en del stemmer i den vestlige verden i dag som snakker stadig høyere om at vi (moderne) mennesker har mista taket på mye av det som var godt før i tida, men at det går an å plukke det opp igjen.

Er for eksempel vold et resultat av arv eller miljø?

I en drøyt fem år gammel artikkel i Le Monde diplomatique (lmd.no) står følgende: “Nyere antropologisk og arkeologisk forskning gir et svar på dette eldgamle spørsmålet. Krigen dukker først opp med produksjonsøkonomien og de sosiale omveltningene for ti tusen år siden.”

I spørsmålet om menneskets voldelighet står to radikalt motsatte oppfatninger mot hverandre. I lnd-artikkelen heter det: “Den engelske 1600-talls filosofen Thomas Hobbes mente at «alles krig mot alle» har eksistert siden tidenes morgen (Leviathan, 1651). Jean-Jacques Rousseau hevdet derimot at «den ville» var svært lite aggressiv og at det var «det spirende samfunn» som trakk mennesket inn i «en fryktelig krigsskueplass» (Om ulikheten mellom menneskene, 1755).”

Jakten på fred

Det skjedde altså noe da jordbrukssamfunnet dytta jegere og sankere til side og “siviliserte” samfunn oppsto.

Personlig har jeg tro på at folk flest er gode. Flertallet av oss mennesker har, så vidt jeg kan forstå, i bunn og grunn liten interesse av konflikter og uro; jeg tror vi alle har mest lyst på fred og fordragelighet.

På ndla.no (Norsk digital læringsarena) leser jeg følgende: “De første menneskene i Norge for ca.11.000 år siden var jegere og sankere som blant annet jaktet sjøfugl og sel, og man tror også de fulgte reinflokker på vandring. Naturen i Norge var rik på ressurser, noe jeger- og sankersamfunnet utnyttet i fiske og fangst. Denne rike - og sikre - ressurstilgangen var en årsak til at det først i 2350 f.Kr. ble etablert gårder i store deler av Sør-Norge. I nord tok det lengre tid. Det kalde klimaet i nord var ikke like godt for jordbruk, selv om arkeologiske utgravninger viser det var forsøkt. Samene var jegere og sankere i tidlig jernalder, og hadde et nomadisk levesett.”

Hvem kan med hånda på hjertet si at de tror at menneskene som omtales her var på jakt etter bråk? Hvilken gevinst og glede kunne de hente ut av en krig?

Og hvorfor kriger folk i dag?

Den rette konteksten

Ifølge skribenten Omar Itami er graden av hvor langt du kommer deg her i livet avhengig av tre ting: Hvor nysgjerrig du er, hvor ofte du stiller gode spørsmål, og hvor troendes du er til virkelig å handle aktivt.

Jeg omgir meg med noe moderne teknologi, og jeg setter pris på en god del av det den moderne teknologien gir meg. Og som menneske har jeg kanskje en relativt god evne til å tilpasse meg nyvinninger av ulike slag.

Men jeg er nysgjerrig på om vi mennesker er i ferd med å glemme vår opprinnelse. Jeg tror vi kan ha godt av å spørre oss selv litt oftere om vi virkelig kan finne veien framover dersom vi ikke kjenner oss selv og historien vår.

Vi var nomader, vi brukte beina, og vi bar på lite. Og vi er fortsatt fysisk og mentalt bygd for en tilværelse i bevegelse uten for mange eiendeler.

En slik erkjennelse baner veien for handling av denne sorten: Jeg mener min rette, autentiske kontekst - som jeg i tida som kommer vil strekke meg mot - bygger på et tett forhold til noen få personer; sammen kan vi vandre, sanke og hvile.

Og så må vi fortsette å fortelle hverandre historier, for de har alltid vært med oss, og det vil de også være fram til den dagen flammen slokner.

(Artikkelen fortsetter under bildene.)

Undre, spørre, handle

Å flyte med strømmen kan føles trygt og behagelig.

Men hva skjer dersom man bryter ut av hopen i nysgjerrighet, stiller flere spørsmål og handler annerledes enn andre?

Det skal jeg nærme meg i neste BLEKK-artikkel.

Alle bildene til denne artikkelen er tatt i Tavira-området i Portugal oktober 2017.

One’s destination is never a place, but a new way of seeing things.

- Henry Miller-