Supre Mário
I glass og ramme takker jeg dem som har betydd mest for meg når det gjelder arbeidet med Beleza-utstillinga. Inspirasjonen har vært viktig helt siden seinsommeren 2017.
I inngangspartiet til Galleri Kunstgress har jeg lista opp de som av en eller annen grunn fortjener takk for at de har vært der for meg siden seinsommeren 2017 da jeg reiste til Tavira i Portugal, der bildene til Beleza-utstillinga ble tatt. Noen av menneskene har også havna i glass og ramme.
Tidlig i hver uke byr jeg på BLEKK - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst der ordene bærer historien mer enn bildene gjør.
For to uker siden skrev jeg følgende i slutten av BLEKK-artikkelen En gang var vi vandrere: “Å flyte med strømmen kan føles trygt og behagelig. Men hva skjer dersom man bryter ut av hopen i nysgjerrighet, stiller flere spørsmål og handler annerledes enn andre? Det skal jeg nærme meg i neste BLEKK-artikkel.” Så kom åpning av Beleza-utstillinga seilende inn fra sidelinja, så det temaet kommer jeg tilbake til ved en seinere anledning.
Jeg må fortelle om Mário Mendonça, som raskt ble en god venn for meg mens jeg bodde i Tavira i Portugal i 2017-2018.
Hadde jeg ikke ikke møtt Mário ved et marked den andre helga jeg var der, er det ikke sikkert at det hadde blitt noe av Beleza-utstillinga i Oslo nå vinteren 2021, blant mye annet.
Mário er keramiker og deltok på et stort utendørsmarked i Tavira med sine unike kreasjoner. Vi kom i prat mens han tok seg en matpause på en indisk restaurant i nærheten av markedsbodene, og siden ble jeg med bort for å se på sakene hans. De var rett og slett noe helt for seg selv, slik som opphavsmannen.
Mário tøysa og fjasa, han var i godt humør fordi livet smilte til ham og kjæresten som holdt til i fjellområdene ei mil nord for byen. Der dreiv de bed & breakfast-stedet Casa Paz do Barrocal (Fredens hus), med Helga som sjef og Mário som medhjelper. I tillegg hadde Mário på egenhånd bygd opp et keramikkverksted på eiendommen.
Den gode hjelperen
Han fortalte meg om litt av bakgrunnen sin - han hadde vokst opp i Afrika, bodd flere andre steder og snakka både tysk, fransk, engelsk, portugisisk og en slags spansk - han hadde ei datter han sjelden ser, og det var sårt - og han hadde jobba som fotograf i Lisboa for noen tiår siden.
Jeg bodde på et ungdomsherberge i starten av Tavira-oppholdet mitt, men lette etter en leilighet jeg kunne leie. Og Mário lovte å holde øyne og ører åpne. Han nevnte blant annet noe om en ombygd vindmølle på toppen av et fjell - og vi skulle holde kontakten.
Under motorveien
En dag i begynnelsen av november 2017 sykla jeg ut av byen og oppover bygdeveien forbi Fonte Salgada på leiting etter Mário. Rett etter at jeg hadde kommet meg gjennom tunnelen under motorveien møtte jeg en død fugl som fikk meg til å knele.
Med en aldri så liten fare for eget liv veksla jeg i noen minutter mellom å ligge på magen på asfalten med kameraet foran ansiktet - og å løpe ut i grøfte når det kom biler.
Veps og fluer flokka seg etterhvert på fuglen, og tålmodigheten min ble belønna med et bilde som i dag henger på en av veggene i Galleri Kunstgress.
Fredens tid
Jeg fant fram til Casa Paz i Curral de Boieiros, jeg fant Mário , jeg hilste på Helga - og så dukka Annie opp. Hun var ei venninne som hadde hjulpet Mário og Helga gjennom en lang sommersesong.
Annie bodde i ei lita campingvogn sammen med to hunder, og ute på jordet hadde hun en hest. Vi ble sittende å prate over ølboksene til langt på natt.
Jeg hadde fått en håndfull nye venner, ble kjent med deres venner igjen, og etter noen dager var Annie og jeg et par.
Og for å gjøre historien kort: Mário og Helga satte oss i kontakt med vindmølleeieren - og etter en fredelig førjulstid, som kulminerte med vennefest på julaften hjemme i stua hos Mário og Helga, flytta Annie og jeg inn i den ombygde vindmølla nær Vale Covo, enda ei mil unna Tavira.
Naturelementer
Vi møttes rett som det var, Mário og jeg. Og etter hvert fortalte Mário at han sammen med keramikervennen Martim Dornellas skulle fylle et utstillingsgalleri i Tavira sentrum en vårmåned.
Han hadde stilt ut arbeidene sine der noen år tidligere, den gangen med fotografiene til Ron Isarin på veggen. I ettertid hadde Ron gjort det bra som fotograf i regionen, og like før jeg ankom Tavira i august 2017, åpna han en stilig galleributikk i sentrum, full av egne fotografier.
Denne gangen, i mars-april 2018, ville Mário ha med meg og mine bilder. Han hadde sett noe av det jeg delte på Facebook og mente arbeidene våre kunne passe godt sammen.
Jeg var ikke vond å be - og Martím, Mário og jeg bestemte på et planleggingsmøte i januar at vi skulle kalle kollektivutstillinga for Elementos da natureza, altså Naturelementer.
Fruktbar vår
Januar, februar og mars gikk til å plukke bilder fra høstbunken min, i tillegg til at jeg tok mange nye. Annie og jeg levde på “verdens tak” og rusla rundt i fjellene med hundene hennes og kameraet mitt, og hun hjalp til med bildeutvalg og motivideer.
Av og til kom venner innom, og rett som det var dro vi på tur til andre. Innimellom fulgte vi etter Mário til utstillinger og markeder. Men i mars forlot jeg Annie, vindmølla og fjellene - og kontakten med menneskene i fjellet avtok noe.
Selv om jeg returnerte til ungdomsherberget i Tavira sentrum, forble Mário den gode støttende vennen, og utstillinga ble en opptur med mange besøkende, fine menneskemøter og flere gode salg.
På gjensyn
Mário viste at han satte pris på mitt nærvær enten vi delte måltider, skålte i rødvin, lagde keramikk sammen, eller bare beundra utsikten. Mário var nær og positiv uansett hva vi holdt på med. Det eneste vi var uenige om, var dette med å gå. Jeg elsker å gå langt til fots.
Det var Mário som i slutten av april kjørte meg til flyplassen i Faro - med alt jeg hadde samla opp - da jeg hadde bestemt meg for å reise tilbake til Norge.
Med meg i en spesialtilpassa ryggsekk for håndbagasje hadde jeg en gave jeg hadde kjøpt til søstera mi: En av de kuleste små kloder jeg noen gang har sett, Mários egen Planeta fértil.
I hjernen hadde jeg styrka troen på at jeg kunne prestere noe, og i hjertet hadde jeg lagra et fruktbart samvær med noen av de beste menneskene jeg har møtt.
Tusen takk for vennskapet, Mário Mendonça. Até logo!
Julegaven jeg fikk av Mário i 2017, et halskjede med en liten keramikkfigur. Hver gang jeg skal pynte meg, bærer jeg dette. Slips er ikke noe for meg.
Alle bildene som henger på Galleri Kunstgress sine vegger for tida, finner du også i digital versjon i et album her på nettsida til WALK:
https://www.walktheworld.no/beleza-utstillinga
Og her er linken til selve utstillinga i Galleri Kunstgress:
