Jeg vandra ut på det ruglete svaberget og bøyde knærne til jeg satt på huk. I det fjerna skimta jeg Nesodden, og mellom oss var et lite hav av fotomotiver.

I år gir jeg julekortene mine en smak av barndom. Jeg forestiller meg at de har et skjær av 1960-tallet over seg.

Akkompagnert av lukta av lær, gummi og metall trykker han utløseren langsomt ned - og hunden stirrer rett i linsa.

Jeg lot tid og rom fyke mens jeg lista meg rundt i fjæra og sanka skjell, steiner og drivved.

Steinfyllinga ved myra gjør sitt til at isen her fryser langsommere enn bare noen meter bortenfor. Det skaper et unikt visuelt uttrykk som forandrer seg fra dag til dag.

I frosten ligger kjærligheten begravet. Det er jeg sikker på. En vakker dag smelter jeg sammen med den for godt.

Mandag formiddag var det ikke en hund å se der jeg tok lunsjen ved Sørlimyra. Det var ikke et menneske å se heller, og faktisk ikke en eneste fugl.

Novemberlyset bidrar ikke til vitaminproduksjon i kroppen, men jeg syns likevel opplevelsen av den lave sola er en energiinnsprøyting.

I dag har jeg vært usynlig og holdt kjeft. I dag har jeg gått i ett med vissent løv, rotvelter og mørke kratt. I dag har jeg sittet alene på et nes ved vannet.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Jeg hører sildring av regn bare noen centimeter fra hodet mitt, jeg snur meg og plukker opp mobiltelefonen. Klokka viser 05.54. Jeg vrir meg tilbake og lukker øynene igjen.

Regnet gir glans til skogen. Så hvor er de andre? Så mange som går glipp av poesien. Så mange som holder seg litt for tørre.