Livet slik det har vært
“Jeg løfter vannflaska til munnen og tømmer den før jeg tar en slurk kaffe. Jeg åpner skriveboka, plukker opp pennen, og skriver: Livet slik det har vært, er snart over.”
Med ujevne mellomrom byr jeg på BLEKK I BEVEGELSE - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst som kan leses som en vandrebeskrivelse, som et turtips eller i beste fall som en vakker endringsinspirasjon.
Denne gangen presenterer jeg en tekst som jeg skrev i dag tidlig, som en del av en skrive-workshop jeg er med på for tida. Jeg synes det passer godt å krydre teksten med 42 bilder jeg tok under en vandring i Østmarka for noen dager siden.
Jeg hører sildring av regn bare noen centimeter fra hodet mitt, jeg snur meg mot veggen og plukker opp mobiltelefonen fra gulvlista, klokka viser 05.54. Jeg vrir meg tilbake og lukker øynene igjen. Seks minutter seinere ringer alarmen.
Jeg reiser meg opp, strekker meg mot taket, gulvet på balkongen over, og bøyer meg sakte ned med fingertuppene mot tærne. Beina er strake, og jeg teller sakte til 25. Så retter jeg meg opp, finner et tørt område rett ved døra der jeg kan stå mens jeg ruller sammen pute, dyne, laken og overmadrass til ei tjukk pølse, som jeg løfter inn gjennom stua til arbeidsrommet. Jeg henger laken og overmadrass over ryggen på skrivebordsstolen, dyna og puta over den åpne døra. Alt er fuktig.
Så går jeg ut på balkongen og løfter opp madrassen og det blå underlaget med vaffelmønster, rister begge litt mot det grå betonggulvet og balanserer dem inn gjennom stua og entreen til badet. Den misfargede gamle skumgummimadrassen plasser jeg stående inne i dusjkabinettet, underlaget som en slags sylinder på gulvet ved vasken.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Jeg går ut og henter telefonen og vannflaska, lukker balkongdøra etter meg, og plasserer telefon og flaske på den lave bokhylla ved lenestolen i stua. Så går jeg på badet og setter meg på do, minner meg selv på at jeg må notere dopapir på handlelista.
Så går jeg ut i stua og bort i kjøkkenkroken, henter håndkverna og den gule boksen med kaffebønner ut av overskapet, setter det på benken og tømmer to måleskjeer med mørkbrente bønner oppi kverna. Jeg snurrer hendelen rundt 180 ganger, finner fram den minste Bialetti-kanna, skrur den opp, tømmer ut gruten fra kopp nummer to i går, skyller de tre delene over utslagsvasken, fyller den nederste av dem med kaldt vann, tømmer nykverna kaffe i filterdelen, og monterer kanna sammen før jeg plasserer den på komfyren og slår på varmen.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Jeg åpner skuffen og fisker fram to havreknekkebrød som jeg legger på benken, tar en rosinbolle fra en brødpose, deler den i to og så i fire. Ut av kjøleskapet henter jeg syltetøy - solbær, aprikos og plomme. Jeg legger syltetøy på knekkebrødene og på to av bollebitene.
Så finner jeg fram Snusmumrikk-koppen og setter den under rennende vann til det er blitt varmt nok. Mens kaffen gjør seg ferdig står jeg i ro og ser ut i november-mørket mot Bøler gård. Jeg veit den ligger der borte mellom naboblokkene.
Kanna kvitrer på plata, jeg plasserer maten på en oransje plastasjett, tømmer koppen for varmtvann og heller kaffen i den. Jeg bærer asjett og kopp bort til den lave bokhylla og plasserer dem ved siden av vannflaska.
(Teksten fortsetter under bildene.)
Jeg tar av meg ull-lua og henger den på stumtjeneren inne på arbeidsrommet, plukker ned en kortbukse og tar den på meg. Så går jeg ut og setter meg på lenestolkanten og masserer leggene mine en liten stund før jeg lener meg tilbake.
Jeg setter en sort strikk i håret, lager hestehale, plukker opp brillene og pusser dem, tar dem på meg, pusser skjermen på telefonen for dugg og fingerfett, og sjekker klokka igjen. Den er 06.21.
Så løfter jeg vannflaska til munnen og tømmer den før jeg tar en slurk kaffe. Jeg åpner skriveboka, plukker opp pennen, og skriver: “Livet slik det har vært, er snart over”.
