Novemberlyset bidrar ikke til vitaminproduksjon i kroppen, men jeg syns likevel opplevelsen av den lave sola er en energiinnsprøyting.

Jeg hører sildring av regn bare noen centimeter fra hodet mitt, jeg snur meg og plukker opp mobiltelefonen. Klokka viser 05.54. Jeg vrir meg tilbake og lukker øynene igjen.

Det var en av disse dagene når alt synes å stå stille. Lufta, vannet, trærne - ja, til og med sola og flammene.

Ved Sørlimyra har jeg lagd stier i bunnen av dem som var her fra før. Om du ønsker å ta over etter meg ved denne oasen, kan du vurdere om du også vil ta over boligen min.

Regnet gir glans til skogen. Så hvor er de andre? Så mange som går glipp av poesien. Så mange som holder seg litt for tørre.

Broren min og jeg står oppe på Valdresflye, 1389 meter over havet, og lurer på om det går an å komme nærmere Himmelen. Det kjennes ikke slik nå.

Takk, Hemsedal. Det har vært en naturlig vakker uke.

Kjære alle dere som gir meg hjelp på veien slik at jeg får “WALK - the world at our feet” på beina. Tusen takk skal dere ha.