Jeg vandra ut på det ruglete svaberget og bøyde knærne til jeg satt på huk. I det fjerna skimta jeg Nesodden, og mellom oss var et lite hav av fotomotiver.

Jeg kjenner mennesker som ikke lenger kan ta seg ut i skogen når snø og tåke maler landskapet. Her kommer en fattig trøst.

Hvilke mål jeg kan skimte i horisonten, vil jeg holde for meg selv. Å ikke si alt til alle, er første bud for en karakterbygger.

Skogen synger når isen legger seg på Ulsrudvann; en hvinende vise om kulde og overgang kryper over tjern og innsjøer idet de fryser til nå i desember.

Selv om de kjemper sammen, tipper jeg at noen av blåveisene aldri rekker helt å strekke seg skikkelig mot sola.

Hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?

Synnøve er solgaven, en kjærlighetsstråle som smelter is og skyver gråvær til sides.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Jeg hører sildring av regn bare noen centimeter fra hodet mitt, jeg snur meg og plukker opp mobiltelefonen. Klokka viser 05.54. Jeg vrir meg tilbake og lukker øynene igjen.

Det var en av disse dagene når alt synes å stå stille. Lufta, vannet, trærne - ja, til og med sola og flammene.

Ved Sørlimyra har jeg lagd stier i bunnen av dem som var her fra før. Om du ønsker å ta over etter meg ved denne oasen, kan du vurdere om du også vil ta over boligen min.

Og jeg, jeg er bare en liten, uskyldig historieforteller som smyger meg rundt på svabergene med telelinse og tar uskarpe bilder av folk som holder på med sitt.