I en time krøp, krabba og kravla jeg rundt som et barn på svabergene for å få kontakt med de ynglende paddene.

Jeg nøyde meg med å klyve til fots til toppen av kløftene ved Hauktjern.

Jeg følger myrdrag og koller - og så står jeg nederst i Torshølet og kikker utover Sør-Elvåga. Jeg har vært her før, men det hele virker nytt, tiden flyter og rommet kjennes uendelig.

Det er noe på gang der utenfor allfarvei, i “Landet bakenfor”. Det er noe som spirer og vokser, noe som snart bretter bladene ut.

Revehidalen i Østmarka inviterer til en vandring utenfor allfarvei. Stillheten fyller denne delen av “Landet bakenfor”, og det gjelder å bevege seg langsomt her.

Om du forlater skogsveiene og stiene, vil du få et glimt av det jeg kaller “Landet bakenfor”. Det handler selvsagt om det du ser, lukter, hører og kjenner. Men om du stanser opp og står helt stille, vil du kanskje også få smaken på noe mer.