Walk your brother to hidden places
En lillebror ved Fyrstikktorget. En ettøring på toppen av skiltrekka i bakgrunnen.
I forkant av hver helg vil jeg fortelle om en tur det går an å ta til fots. Det kan bli korte forslag og lange forslag, noen humpete og noen flate. Poenget er at vi kommer oss på beina og går.
I helga kan du for eksempel ta med deg broren din på T-banen og dytte han ut på Helsfyr stasjon i Oslo. Du trenger ikke fortelle ham med én gang at dere kan komme til å gå helt til Nationaltheatret, via Frogner! Men du kan jo lokke med en middag på Lorry.
Hjelpestikker
Fyrstikktorget er i dag et senter rett ved T-banestasjonen på Helsfyr. På Wikipedia kan man lese : “Hjelpestikkefondet ble opprettet i 1925, og var i utgangspunktet ment som hjelp til blinde barn. I 1941 ble formålet utvidet til også å gjelde andre hjelpetiltak, hovedsakelig å bedre levekårene for unge, eldre og handicappede. I begynnelsen gikk 1 øre av hver solgte eske av Nitedals hjelpestikker til dette fondet, i dag er beløpet mellom 3 og 10 øre, avhengig av hvilken type eske man kjøper. I senere tid har også Nitedal lansert lightere som gir støtte på 5 øre til fondet.”
Mer om fyrstikkene finner du her:
https://www.bryn-helsfyr.no/byutvikling-i-fyrstikkarbeidernes-fotspor/
For liten til å komme seg inn på Intility arena, selv om han holder med Vålerenga.
Første etappe kan du legge opp til Valle. Mens du selv får dytta skjelettet på plass hos Klinikk for Alle, lar du broren din leke litt på utsida av grinda til Østkantens stolthet (på fotballfronten). Så napper du han med deg og stepper inn i halvgrønne omgivelser, over Valle mot Hovin.
By i by
Med avtagende sus fra Ringveien på øret svinger du innom en av de nye byene i byen, Ensjøbyen. Her er det relativt romslig i øvre del, men likevel plass til om lag 7000 boliger totalt sett.
Det er tidkrevende å la broren din forsøke å klatre inn i alle, så du trekker han heller med deg bort til Lille Tøyen borettslag, der hagebyhusene ligger i lange rekker med grønne flater og fargerike bed omkring seg.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Sommersus på Lille Tøyen.
Ned…
På Lille Tøyen er det lett å drømme seg bort - kanskje tilbake i tid - og mens broren din boltrer seg på lekeplassen, kjenner du kanskje lukta av kjøttkaker med stekt løk eller svinesteik. Og da er det godt for bein og kaffemage at det fins et serveringstilbud midt i herligheta.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
…og opp.
En økologisk strekk må til nå og da for en storebror.
På https://lilletoyenkolonial.no/ kan du blant annet lese: “Lille Tøyen Kolonial åpnet dørene i 2015 som en lokal dagligvarebutikk og kafé med norske og økologiske varer i sentrum, og kvalitetskaffe fra Oslos beste brennerier.”
Kaffen er god, og etter en strekk i en sofa er det ny futt i skjelettet. Da kan du skritte videre forbi Keyserløkka og opp på toppen av Ola Narr for å se på utsikta over litt av byen.
Hos landsfaderen
På veien opp lar det seg gjøre å studere anleggsplassen der Tøyenbadet en gang lå (https://www.at.no/anlegg/486653), og siden kan du jo rusle varsomt ned til Sofienberggata.
Ved Sofienberggata 61 D. Noen ligner mer på Gerhardsen enn andre.
Så stiller du opp broren din foran blokka der tidligere statsminister Einar Gerhardsen bodde i en diger leilighet på toppen i nummer 61 D fra 1949 til han døde i 1987. Er du heldig møter du en hyggelig kvinnelig beboer som husker at Gerhardsen bodde her, som veit at leilighetene her på enden av blokka er ekstra store siden de var forbeholdt stortingspolitikere og enkelte offentlig ansatte, og som også har en viss peiling på hva noe slikt koster nå. Nok, vil vi si i dag, broren min og jeg.
Arbeiderpartihøvdingen og “landsfaderen” kan du lese mer om her: https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Gerhardsen, og så tar du broren din i luggen og sleper ham med deg til området på nordsida av Sofienbergparken.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Stiftsprost Frederik Rode, som er opphav til navnet Rodeløkka, kjøpte området av Dælenengen gård i 1854. Han flyttet et trehus fra Gjerpen ved Skien hit.
Rivningstruet slum
Rodeløkka er kjent for den gamle trehusbebyggelse som ifølge Wikipedia vokste opp som en forstad til Kristiania etter byutvidelsen i 1859: “I 1878 kom Rodeløkka innenfor bygrensen ved en ny byutvidelse som gjorde slutt på bygging av flere trehus, fordi det var murtvang i byen. Rodeløkka ble et typisk arbeiderstrøk, og utover på 1900-tallet ble det oppfattet som et slumstrøk. I byplanene ble strøket regulert for rivning (kalt «sanering») og ny bebyggelse.”
Det heter videre: “Rivningstrusselen førte til at mange huseiere unnlot å vedlikeholde husene siden de likevel ville bli «sanert», og dette førte til ytterligere forslumming. Men tidlig på 1970-tallet ble mange hus kjøpt eller leid av studenter og andre yngre mennesker som oppfattet strøket som idyllisk og fant seg rimelige bosteder her. De tok initiativet til beboeraksjoner mot rivning og fikk støtte fra offentlig kulturminnevern og private organisasjoner som Fortidsminneforeningen og Selskapet for Oslo Byes Vel. “
Og: “Mange av husene ble pusset opp og utstyrt med moderne sanitærinstallasjoner, og standardhevningene bidro til å påvirke folkeopinionen og kommunepolitikerne til å gå inn for bevaring. Etter Arkitekturvernåret 1975 var «totalsanering» ikke lenger politisk mulig. De gjenværende 137 trehusene i området ble erklært bevaringsverdige i 1988.”
Hektiske trehus
Børsemaker Hans Olsen fra Vågå overtok Rodeløkka etter Stiftsprost Frederik Rode , og en tid ble strøket derfor kalt “Vaageby”. Olsen utparsellerte og solgte tomter til folk som utnyttet sjansen til å oppføre billige trehus her, tett inntil bygrensen som ble trukket i 1859, og som medførte murtvang innenfor. Før den neste byutvidelsen i 1878 ble det en hektisk bygging av trehus for å utnytte sjansen før murtvangen ble innført også på Rodeløkka. Senere ble det reist flere leiegårder i mur innenfor trehusområdet, opplyses det på Wikipedia.
(Artikkelen fortsetter under bildene).
I bakken nedenfor Rodeløkka finner du spor av sjokolade…
…og nye bein til den som har slitt ut sine egne med gåing.
Smak av honning
Etter en liten sving innom Freia-området kjenner nok både du og broren din at det er på tide med mer enn kaffe og vann i fordøyelsessystemet.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
I Københavngata kan du legge inn et lunsjstopp.
Surdeig og søte italienere får herje på Vepsa & Humla.
Bydel Grünerløkka har et utall av serveringssteder å by på, og du snubler ikke helt i bestikket om du velger å ta lunsjen på Vepsa & Humla.
Det er selvsagt valgfritt om du ønsker bacon til pølsene dine. Men herfra går du uansett med glinsende fett i munnvikene og italienske ord på tunga.
Og da går du for eksempel innom den butikken på Løkka som i størst grad bærer preg av museum, nemlig Fransk Bazar i Grüners gate. Her er det lett å bli lenge, men det er kanskje ikke fullt så lett å avgjøre om du skal kjøpe noe med deg. Det er ikke sikkert du greier å finne på en god unnskyldning overfor eieren for ikke å handle, men han forstår lite norsk, så broren din finner nok på noe.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Franske antikviteter med nogo attåt på Grünerløkka.
Over elva
Nå kan det jo diskuteres hvor grensen mellom øst og vest i Oslo går, men midt i Akerselva er nok ikke riktig svar, for hverken broren din eller du får nødvendigvis øye på noe annet enn stein, skummende vann og en sliten stå-moped når dere lener dere ut over kanten på brua over mot Vulkan-området.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Raske skritt over høydedragene på Fredenborg.
Akersveien er ikke Syden, men ligner kanskje litt?
Høy på hipster-vibber fra Grünerløkka kan du nå strene videre opp gjennom Dops gate og legge bak deg Fredensborg i rasende fart.
Ja, du kan hoppe glatt over både det ene og det andre på vei mot Vestkanten.
Du trenger ikke stoppe for å kikke på skulpturen på St. Olavs plass, og Slottsparken og Wergelandsveien kan du la stå urørt av dine føtter.
Galleri Kunstgress - nå har du hørt om det.
Men lirk nå ditt legeme opp Hegdehaugsveien og sving inn Grønnegata til Galleri Kunstgress!
Denne lille kulturinstitusjonen (http://www.gallerikunstgress.com/) vil kanskje overraske deg, med friske kunstverk og et lite glass med noe godt i.
Og er du heldig, treffer du kanskje kunstneren og kan slå av en prat om livet og døden, kjærligheten og elendigheten. Og til slutt blir du nok litt sulten igjen.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
David Sandum (https://www.davidsandum.com/) er en spennende kunstner bosatt i Moss. Han stilte ut bilder på Galleri Kunstgress i august.
Zoologisk mage
Fyldig på Lorry.
Det er ikke mange plasser i verden du kan gå deg et glass ansikt til ansikt med en bjørn, eller en middag rett under en giraff.
Men på Restaurant Lorry (lorry.no) er det mulig. Og her er det så mange ølsorter å velge mellom at selv avholdsbroren din blir svimmel.
Det skal ikke stå på maten, som det heter. For den kommer i rike mengder etter kort venting, slik at du ikke får nok tid før første munnfull til å suge til deg alle inntrykkene fra veggene.
Derfor ber du nå om litt ro til maten, til øynene, til nesa, til tunga og til magen mens bilder i stort format siger forbi.
(Artikkelen fortsetter under bildene).
Langt på Lorry.
Lunt på Lorry.
Alltid plass til en runde til
Odd Karsten Tveits sete var ledig.
Så sitter du der da - tung og fin i kroppen - på benken til en gammel NRK-journalist, og så spør du broren din om dere skal ta en dessert? Nei. Om dere nå skal gå til T-banen på Nationaltheatret? Tja. Kanskje skal dere ta en aldri så liten runde bortom Frogner først? Joda, det er fortsatt tidlig på kvelden, og det å gå kan man ikke få gjort nok av.
Så da er det bare å takke pent for deg, å unnskylde alle andre, og smyge seg ut i storbyjungelen så ikke bjørnen våkner til live.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Lorrylove.
Inn i mørket
Ved Uranienborg kirke. Hans Nielsen Hauge til høyre.
Når du vandrer opp fra Parkveien til Urianienborg kirke, er det lite som minner deg om Rodeløkka eller Helsfyr, for eksempel. Det eneste er mørket som etter hvert siger på å visker ut detaljer.
Broren din veit snart ikke hva gatene heter, men du overrasker med å huske navnet på noen av dem. Du ser snart ikke fargene på husene, men han aner at de er store.
Og du vifter såpass med kameraet at ungdommer på fest lener seg poserende fram på balkonger.
(Artikkelen fortsetter under bildene).
Fest i høyden.
Kort i nakken.
Eiendommer til mange, mange, mange millioner kroner.
Ring-ring
Og når du hører broren din lese høyt fra boligprospektene i et vindu i Frederik Stangs gate…
…og du regner deg fram til hvor mange fyrstikkesker fra Helsfyr du eventuelt må selge for å få råd til noe slikt…
Hvem er hjemme, tro?
…og du kommer over et ringeknapp-panel på en port ved en villa der hvert familiemedlem har hver sin knapp, og sikkert også med hver sin ringelyd…
…ja, da fristes du jo innmari til å trykke på alle knappene og rive broren din ned fra toppen av porten før du tar rennafart ned til T-banestasjonen på Nationaltheatret.
At Brødrene Bratland på sine August-Bravader løp akkurat den veien, trenger du vel ikke tenke så mye på.
God tur!
EKSTRATIPS 1: Ta deg en bolle til kaffen på Lille Tøyen!
EKSTRATIPS 2: Gå rett hjem etter Lorry! Basta!
