Kunsten å telle til tjue

For hver gang Beleza-utstillinga blir utsatt, muterer den liksom litt. Den vokser seg sterkere og vakrere hver gang.

• Tidlig i hver uke byr jeg på BLEKK - en fantaserende, reflekterende eller filosoferende tekst der ordene bærer historien mer enn bildene gjør.

“Jeg tror vi har lært å telle til femten det siste året”, sa dattera mi til meg i helga.

Jeg mener ikke å harselere med folks frykt for virus og annen faenskap, men jeg veit at det hjelper på humøret og sinnsroen å telle til både ti og tolv når noe som potensielt kan gjøre meg sint, lei eller fluktlysten, dukker opp. Jeg tror det hindrer unødvendige knall og fall.

På det tredje skal det skje

“Er du lei deg nå?” spurte mora mi da hun ringte meg på lørdag. Helseministeren hadde tidligere på dagen holdt pressekonferanse og lansert de strengeste smittevernsrestriksjonene noen sinne for Oslo og en rekke Viken-kommuner.

Restriksjonsendringene innebærer at Beleza-utstillinga mi på Galleri Kunstgress igjen er sendt ut i det blå, for tredje gang siden tante Korona kom innom i mars i fjor. Men denne gangen bøyer jeg ikke så lett av - jeg vil lansere en Plan B i løpet av denne artikkelen.

Skogstur i tide

Jeg vandra over isen på Nøklevann da mora mi ringte, og jeg svarte: “Nei, jeg er ikke lei meg. Jeg er ute på isen”. Som den gode mora hun er, slo hun så fast at da slapp hun å være lei seg på mine vegne. Og det syns jeg hun gjør rett i.

Kanskje hjelper det noen å være lei seg, kanskje hjelper det andre å bli sint, kanskje hjelper det enkelte å løpe sin vei.

Selv lever jeg et liv som gjør meg fleksibel med tanke på mange av omveltningene i samfunnet. Og floker det seg likevel til, har jeg lært meg at en skogstur gjør susen før temperaturen blir for høy. Som regel rekker jeg inn i skogen i tide.

Å gå på seg mot

Jeg må innrømme at jeg var en smule nedstemt da jeg pakka sekken lørdag formiddag og forlot Bøler. Til tross for den rosa himmelen over naboblokka i sørøst syntes det rimelig klart at det ville bli svært vanskelig å åpne en utstilling i Oslo torsdag 28.januar. Men kanskje kunne det være et håp om at uke to ville gå etter planen med halvåpne dører.

Nedstemtheten gikk relativt fort over. For det hjelper å gå, og før jeg nådde iskanten på Nøklevann hadde jeg bearbeida en idé til å bli god.

Før jeg forteller om den, vil jeg presisere at jeg slett ikke hadde forutsett at det så raskt i januar ville gå mot enda strengere smittevernsrestriksjoner - i og med at smittetallsutviklinga pekte nedover og vaksinering var i gang. Og jeg var ikke kjent med utbruddet av “det engelske viruset”, den muterte koronavarianten, i Nordre Follo før søstera mi ringte seint fredag kveld og informerte meg.

Et utstillingsalbum

Likevel var jeg allerede i ferd med å rede grunnen for en alternativ plan allerede da søstera mi ringte. Jeg brukte nemlig det meste av fredagskvelden på å lage et nettsidealbum med alle utstillingsbildene, inkluderte opplysninger om materialbruk, størrelser og priser.

Et slikt album ville uansett være nyttig underveis, og for ettertiden, men jeg hadde egentlig tenkt å vente litt med å lage det til. Seint fredag kveld var det ganske ferdig.

Og selv om det ikke er som en skikkelig nettbutikk å regne, vil albumet kunne hjelpe meg godt i dialog med potensielle kunder.

Hva med en film?

Plan B har dette utstillingsalbumet i bunnen, men handler likevel mest om noe som jeg ikke har hatt så lyst til å nærme meg. Men i Korona-nøden spiser fanden både fluer og edderkopper.

WALK-virksomheten min - og dermed også Beleza-utstillinga - er basert på en langsomhet som i mine øyne bare unntaksvis kan lene seg på levende bilder til PR-bruk. Alt skal liksom være så kvikt og raskt i dag, og da er visstnok korte videoer tingen. Jeg har stritta imot.

I løpet av turen på isen lørdag tok jeg en prat med coachen min, og han foreslo nettopp det jeg hadde tenkt på: Sett opp utstillinga og lag en film om den!

Farger, former og brister

For å få fordøyd samtalen, som selvsagt var noe mere detaljert enn fortalt over, rusla jeg langsomt over isen på Nøklevann og lot tankene fare mens blikket mitt samarbeida med kameraet om å bli bedre kjent med isens farger, former og brister.

Da jeg kom tilbake til boligen min utpå ettermiddagen, tok det ikke lang tid før jeg kontakta naboen som er filmfotograf, og i løpet av en relativt kjapp samtale hadde vi gjort en avtale.

Så gjaldt det bare å få galleriet med på ideen om å la publikum få en alternativ omvisning på skjerm seinere i uka, istedenfor åpen utstilling fra torsdag 28.januar.

Framtidsvandring

Natt til søndag kom svaret, og nå skal Beleza-utstillinga opp på veggene i Galleri Kunstgress i løpet av noen få dager.

De 42 fotografiene skal henge i grupper etter tema, slik jeg har tenkt det - og slikt er jo ikke fullt så enkelt å få til i et nettsidealbum.

Og så er jeg usikker på om det er rette tid nå å bruke en hel liten gallerivegg på å lansere et framtidsprosjekt om langvandring som jeg har på blokka.

I dette ligger dagens utstillingsmutasjon. Det hele blir litt annerledes enn slik jeg hadde tenkt det i november i fjor, og det er flere elementer som har endra seg siden førsteutkastet som var tenkt til utstilling i mai/juni i fjor.

Døra på gløtt

Jeg veit ikke om jeg er for naiv eller for optimistisk, men jeg har i alle fall et håp om at en filmvisning av utstillinga kan gjøre susen.

Dessuten sitter det en liten alv på skulderen min og hvisker meg i øret at det kan hende at gallerier kan åpne døra på gløtt i neste uke, med strenge restriksjoner, men samtidig med store smil under munnbindene.

Jeg har svart den lille alven at jeg øver meg på å telle til tjue. Så skal vi nok se at alt ordner seg på et vis. “Som normalt” blir det trolig ikke, men kanskje er heller ikke det noe å trakte etter.

Det er gløden som gjelder, og det er energi igjen. Livet venter ikke.

Meld din interesse for utstillinga her:

https://www.facebook.com/events/3898474726833271

Life is either a daring adventure or it is nothing.

- Helen Keller -