Til ei som har vandra

I dag fulgte jeg Randi Vassteins gravferd direkte på dataskjermen min. Med tårer i øynene så jeg kista med mine barns mormor forsvinne ut av Ålhus kyrkje. Et godt og gavmildt menneske har vandra videre.

• Før hver helg inviterer jeg til BEVEGELSE - en vandrebeskrivelse, et turtips eller en vakker endringsinspirasjon. Denne gangen bruker jeg plassen til å minnes min tidligere svigermor som var et ekte naturbarn.

Det er kanskje blitt en klisjé, men jeg våger meg utpå: “Livet er en vandring, og en dag er man ved veis ende”.

Men sannelig er det slik det er, uansett hvilken kultur, religion eller dyreart man tilhører - alt er energi i endring, og et eventuelt evig liv har ikke med en fysisk kropp å gjøre.

Bildene i denne artikkelen har jeg tatt den siste uka mens jeg har rusla på isen på Nøklevann og ved Sørlimyra.

75 år på jorda

Randi la bak seg et 75 år langt jordisk liv. Jeg veit at det var utfordrende på flere måter, men hun evnet å se det gode i så mangt, enten det nå dreide seg om et hjemmelagd måltid i stua hennes, en utflukt i naturen, eller en kveldsstund med et barnebarn på fanget.

Hun satte den største gryta på bordet når gjester kom på besøk, hun fortalte spennende historier fra vandringene sine til gullgruva i skogen, og hun hadde kjelleren full av gaver på lur til sine etterkommere.

Den siste gangen jeg møtte henne, var under konfirmasjonen til dattera mi i 2014. Da var helsa til Randi i ferd med å bli merkbart dårlig, og barna mine har fortalt meg en del om hverdagen hennes som avslutningsvis fant sted innenfor eldreomsorgen i Jølster.

Min eks-svigermor hadde god kontakt med barn og barnebarn, men smittevernsrestriksjoner gjorde sitt til at hun - så vidt jeg kan forstå - hadde i overkant mye tid for seg selv det siste året.

Det er trist å tenke på.

En gullgruve

Det som er kjekkere å tenke på, er at Randi har åpna øynene til så mange for alt det fine livet vi finner i naturen. Hun fylte boligen sin med krystaller og andre steiner, med røtter og blomster, og historier om turer i skog og fjell, som den hun stadig gjentok til gullgruva nærmere Førde.

Hun gjorde ikke så mye vesen ut av det hun omga seg med, men engasjementet og livskrafta hennes var likevel godt synlig både i hennes ord, hennes handlinger og hennes jordiske gods.

Min forståelse for Randis godhet var ikke så konsistent som den kunne ha vært gjennom de drøyt 13 åra jeg var sammen med eldstedattera hennes fra 1991 til 2004. Men siden har jeg vokst, og i dag kan jeg si at Randi var seg selv hele veien, og det skal hun ha all mulig skryt for. Bendik og Synnøve - og alle de andre barnebarna - har hatt en alle tiders “Besta”.

Å snakke om døden

Døden kommer til oss alle, og jeg kjenner meg beredt. Men jeg syns døden ofte gjemmes og glemmes når mennesker møtes til samvær i dag.

Det er nok av dem som bruker mye ressurser på å stritte imot aldring og død; noen kommenterer ofte hvor mye yngre jeg ser ut når jeg er nybarbert (det er på haka jeg har flest grå hår), myndighetspersoner messer om at vi i enhver krisesituasjon må holde dødstall lavest mulig (nesten uavhengig av hva det gjør med hverdagen vår), og Elon Musk, Jeff Bezos og Bill Gates samles nok snart til et slags evig liv på Mars (ha-ha).

Hvorfor brukes det så mye krefter på å holde døden på avstand? Hva slags verden får vi om alle lever evig? Og hvordan skal vi snakke om slikt med barna våre? Jeg veit ikke.

Men jeg har en mening om hvordan jeg syns det er hensiktsmessig å leve: Vær takknemlig for det de døde delte med deg i går, fryd deg over det du opplever i dag, og ta rede på hvordan du best kan beskytte naturen i morgen.

Og finn deg gjerne “ei lita gullgruve” som du kan besøke når du trenger det. I den kan du få hjelp til å møte døden med mer energi og mindre frykt.

God vandring, Randi - og alle andre!