Selv om de kjemper sammen, tipper jeg at noen av blåveisene aldri rekker helt å strekke seg skikkelig mot sola.

Hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?

I frosten ligger kjærligheten begravet. Det er jeg sikker på. En vakker dag smelter jeg sammen med den for godt.

Mandag formiddag var det ikke en hund å se der jeg tok lunsjen ved Sørlimyra. Det var ikke et menneske å se heller, og faktisk ikke en eneste fugl.

I slike stunder var det fristende også for han, skogsalven, å bli i lenestolen i den varme stua. Men han visste så godt at den beste medisinen for en god natts søvn var en dose skog.

Novemberlyset bidrar ikke til vitaminproduksjon i kroppen, men jeg syns likevel opplevelsen av den lave sola er en energiinnsprøyting.

I dag har jeg vært usynlig og holdt kjeft. I dag har jeg gått i ett med vissent løv, rotvelter og mørke kratt. I dag har jeg sittet alene på et nes ved vannet.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Jeg hører sildring av regn bare noen centimeter fra hodet mitt, jeg snur meg og plukker opp mobiltelefonen. Klokka viser 05.54. Jeg vrir meg tilbake og lukker øynene igjen.

Det var en av disse dagene når alt synes å stå stille. Lufta, vannet, trærne - ja, til og med sola og flammene.

Ved Sørlimyra har jeg lagd stier i bunnen av dem som var her fra før. Om du ønsker å ta over etter meg ved denne oasen, kan du vurdere om du også vil ta over boligen min.

Og jeg, jeg er bare en liten, uskyldig historieforteller som smyger meg rundt på svabergene med telelinse og tar uskarpe bilder av folk som holder på med sitt.