Det var en gang en mann som langsomt ville dykke inn i Rjukandefossen fordi han mente den skjulte en hemmelighet.

I en time krøp, krabba og kravla jeg rundt som et barn på svabergene for å få kontakt med de ynglende paddene.

Jeg nøyde meg med å klyve til fots til toppen av kløftene ved Hauktjern.

Selv om de kjemper sammen, tipper jeg at noen av blåveisene aldri rekker helt å strekke seg skikkelig mot sola.

Jeg lot tid og rom fyke mens jeg lista meg rundt i fjæra og sanka skjell, steiner og drivved.

Hva er vel virkeligheten, annet enn en forestilling, en oppfatning av lys og mørke, lyd og stillhet, som langsomt - ja, nesten umerkelig - endevender det vi kan sanse?

Steinfyllinga ved myra gjør sitt til at isen her fryser langsommere enn bare noen meter bortenfor. Det skaper et unikt visuelt uttrykk som forandrer seg fra dag til dag.

I frosten ligger kjærligheten begravet. Det er jeg sikker på. En vakker dag smelter jeg sammen med den for godt.

Synnøve er solgaven, en kjærlighetsstråle som smelter is og skyver gråvær til sides.

Mandag formiddag var det ikke en hund å se der jeg tok lunsjen ved Sørlimyra. Det var ikke et menneske å se heller, og faktisk ikke en eneste fugl.

I slike stunder var det fristende også for han, skogsalven, å bli i lenestolen i den varme stua. Men han visste så godt at den beste medisinen for en god natts søvn var en dose skog.

Novemberlyset bidrar ikke til vitaminproduksjon i kroppen, men jeg syns likevel opplevelsen av den lave sola er en energiinnsprøyting.