I dag har jeg vært usynlig og holdt kjeft. I dag har jeg gått i ett med vissent løv, rotvelter og mørke kratt. I dag har jeg sittet alene på et nes ved vannet.

Fullkommenhet er ikke noe mål i seg selv, og hva skulle jeg gjøre den dagen det ikke var mer å lære? Jeg er ikke helt hjemme ennå, og det er magisk.

Jeg hører sildring av regn bare noen centimeter fra hodet mitt, jeg snur meg og plukker opp mobiltelefonen. Klokka viser 05.54. Jeg vrir meg tilbake og lukker øynene igjen.

Det var en av disse dagene når alt synes å stå stille. Lufta, vannet, trærne - ja, til og med sola og flammene.

Ved Sørlimyra har jeg lagd stier i bunnen av dem som var her fra før. Om du ønsker å ta over etter meg ved denne oasen, kan du vurdere om du også vil ta over boligen min.

Regnet gir glans til skogen. Så hvor er de andre? Så mange som går glipp av poesien. Så mange som holder seg litt for tørre.

Det er godt å sitte ved Svartputten med ei brødskive og en kaffekopp. Og jeg blir ikke overraska om Nøkken en dag kommer opp og gir meg selskap.

Broren min og jeg står nedi ei dyp jettegryte i Espedalen og lurer på om det går an å komme nærmere Helvete. Det kjennes ikke slik nå.

Dersom Brødrene Bratland var tre, så hadde sikkert sistemann hett Helje. Harald, Henning og Helje - en utbroderende historieforteller, en fjasete orienteringsløper og en drapsdømt huleboer. Litt av en trio!

Det er en uendelig avstand mellom en hyggelig topptur til Gryta i Stryn og de voldsomme rasulykkene i Lodalen, selv om alt kan oppleves på en eneste dag.

Broren min og jeg står oppe på Valdresflye, 1389 meter over havet, og lurer på om det går an å komme nærmere Himmelen. Det kjennes ikke slik nå.

Og jeg, jeg er bare en liten, uskyldig historieforteller som smyger meg rundt på svabergene med telelinse og tar uskarpe bilder av folk som holder på med sitt.