2021 at our feet. Del 2: Naturpakt som visjon

Det er romantikeren i meg som snakker: Jeg tror ikke vi mennesker har noen framtid på jordkloden om vi ikke inngår en ny pakt med naturen.

• Dette er den andre av tre tirsdagsbloggartikler fram mot årsskiftet som handler om hvordan jeg som Walkman & Storyteller for “WALK - the world at our feet” fundamenterer arbeidet mitt, hvordan jeg nå vrir på forretningsvisjonen min og hvordan jeg ser for meg at jeg kan gå løs på 2021.

• I dette skrivearbeidet tar jeg i bruk de handlingsverktøyene som jeg tidligere har beskrevet som de mest nyttige for meg, egenskapene bevegelighet, sansing, undring, selverkjennelse og endringsvilje.

• Den første artikkelen kan du lese her: https://www.walktheworld.no/blogg/2021-at-our-feet

• Den tredje artikkelen er her: https://www.walktheworld.no/blogg/2021-at-our-feet-del-3-should-i-stay-or-should-i-go

Det føste jeg gjorde da jeg skulle starte å skrive på denne artikkelen mandag morgen, var å sette på litt stemningsskapende musikk. Stuttgarts radiosymfonikeres versjon av Sergej Rachmaninovs “Vokalise, opus 34” lå klar i CD-spilleren, så det var bare å trykke på startknappen. “Den vakre melodien, vemodig og ettertenksom, trer særlig fram i fiolinene og fargelegges følsomt av treblåserne. Fra den lavmælte innledningen vokser musikken i styrke og dør så langsomt hen”, står det på platecoveret.

Jeg lytter ofte til dette seks minutter lange stykket med musikk fra 1912. Det er vekslende, det er innstendig, og det er romantisk. Det kunne vært gjennomgangsmusikken i en film om livet mitt - og sikkert noen andres liv - en lavmælt innledning, så vokser den i styrke, før den dør langsomt hen.

Her kan du lytte til et par andre versjoner av “Vokalise”:

https://www.youtube.com/watch?v=XCQDznjh2eY&ab_channel=WondersOfClassicalMusic

https://www.youtube.com/watch?v=MQw90GSR9Lk&list=RDXCQDznjh2eY&index=2&ab_channel=Adagietto

Bildene av øyenstikkere og vannlijer ved Sørlimyra i Østmarka i denne artikkelen tok jeg gjennom et teleobjektiv på fire-fem meters avstand i juni 2020. Noen av eksponeringene er kraftig beskåret, noe som gir dem et malerisk preg når de blåses slik opp.

Intuisjon og kjærlighet

Gjennom oppveksten viste jeg tidlig en evne til å gå inn i dypere prinsippielle - og av og til logiske - resonnementer. Det førte til at jeg ble ble beskrevet som “innvikla”, og jeg lurte ofte på om det bare var noe negativt ved meg eller om det også kunne være slik at samtalepartneren hadde begrensa kapasitet der og da til å henge med. Slik kan det for så vidt være fremdeles.

Jeg har en coach som mener jeg ikke er “innvikla”, men at jeg heller er utfordrende og krevende, og jeg tror han mener det på en positiv måte, for han hevder at jeg har utvikla grubling til refleksjon i løpet av året.

Selv vil jeg si det slik: Jeg er vekslende, jeg er innstendig, og jeg er romantisk.

Jeg suger til meg inntrykk, bearbeider dem med følelsene mine og lar dem komme til uttrykk gjennom engasjement; jeg har en sterk intuisjon som ofte leder ordet når jeg kommuniserer; jeg ser kjærligheten naturen har til oss og prøver så godt jeg kan å elske tilbake.

Rett framfor føttene mine ligger nå en verden prega av en sykelig sammenheng av konkurranse, segregering og naturdepresjon. Men de som står bak råkjøret på jordkloden, møter flere og flere fartshumper. Så bakom en blåne eller to ser jeg menneskene leve i pakt med naturen - ikke i tilbakegang, men i en framgang der gjensidig tillit, samhørighet, frihetsbalanse, fred og livsglede dominerer verden.

Genetisk minne

Like før jeg satte på Rachmaninovs “Vokalise”, bladde jeg litt i Torbjørn Ekelunds bok “Stiens historie - en reise til fots” (Cappelen Damm, 2018).

På side 166 skriver Ekelund: “Romantikkens idyllisering av vandreren, landstrykeren, omstreiferen, handlet også om viktigheten av å komme nærmere det som var menneskets opprinnelige mening, en udefinerbar fornemmelse av at det er dette vi er født til å gjøre, å gå, vandre gjennom livet, møte nye mennesker, se nye landskap, det den engelske miljøverneren og forfatteren George Monbiot har kalt “genetisk minne”. Arenaen var naturen og aktiviteten var vandring, og slik sett kan man si at romantikkens vandrere i protest mot samfunnets konformisme oppga sin bofasthet og gjenopptok sine forfedres nomadiske tilværelse, kanskje uten at de selv var klar over det”.

Ifølge snl.no er romantikken “en mangfoldig epoke i vestlig kultur- og litteraturhistorie, som kan tidfestes til 1790–1850, men med røtter tilbake til 1750 og forgreninger frem til i dag”.

Romantisk motstemme

Ekelund skriver videre: “Romantikken har måttet tåle mye kritikk for sin overdrevne vektlegging av naturen som inspirasjonskilde til og forløser av store følelser, formidlet gjennom kunsten. Deler av denne kritikken er sikkert på sin plass, men deler av den er også urimelig, for den unnlater å ta med i betraktningen den tiden romantikken oppsto i. Alle nye strømninger i en kultur oppstår som en reaksjon på noe, et brudd med det bestående, og sånn var det også med romantikken. Den oppsto i en tid da det europeiske åndsliv og samfunnsliv var preget av en nærmest eneherskende fremskrittstanke og av en hemningsløs utnytting av naturressurser. Romantikken var en motstemme, en protest mot industrialisering og mekanisering, veibygging og utbytting, en stemme til stien i en tid da veiene var i ferd med å overta. Protesten kom til uttrykk gjennom verkene til diktere som fortsatt regnes blant de fremste i europeisk litteraturhistorie: William Wordsworth, Jean-Jacques Rousseau, Friedrich Hölderlin, Johann Wolfgang von Goethe.”

Jeg har lest noe av det de nevnte forfatterne har skrevet, og det er romantikeren i meg som snakker når jeg sier: Jeg tror ikke vi mennesker har noen framtid her på jordkloden om vi ikke inngår en ny pakt med naturen.

Framsynt og endringsvillig

Jeg ser ikke bort fra at det i menneskets natur kan ligge en sterk drift til selvutslettelse. Og dersom det er slik, er det vel rett og slett naturlig at vi tapper kloden for stadig flere arter og ressurser: Menneskene herjer hardt, jordkloden slår tilbake, og menneskene blir borte - mens kloden lever videre uten oss.

Men jeg klarer ikke å la slikt skje uten å ta til motmæle. Min egen magefølelse, min intuisjon, forteller meg at vi må ta vare på det biologiske mangfoldet, være mer forsiktig med ressursbruken, og bli rausere med omfordeling av materiell rikdom - dersom mennesket skal overleve som art. Det er ikke gammeldags eller reaksjonært; det er framsynt og endringsvillig - på vegne av oss selv og på vegne av naturen.

Gjennom personlighetstesting har jeg kommet fram til at jeg tilhører en liten tjuefemdel av befolkningen som kan beskrives som “Megler”. Meglere er innadvendte, intuitive og observante. Ifølge Carl Jung er de sensitive, kreative og uavhengige. I tillegg har de en tendens til å være idealister, intime og medfølende. “Av denne grunn er de mellommenn fordi de bryr seg om sin egen personlige vekst og favoriserer andre også”, heter det på nettstedet www.16personalities.com .

Der leser jeg også: “Når Meglere bestemmer seg for hvordan de vil gå fremover, vil de hedre, forskjønne, se moral og dyd og være styrt av renheten av hensikten sin, ikke belønninger og straffer. Personer som deler Megler-personlighetstypen er stolt av denne kvaliteten, og med det rette, men ikke alle forstår driven bak disse følelsene, og det kan føre til isolasjon.”

Så der har du meg - den intuitive, forskjønnende nomaden med noe på hjertet.

Lenge leve langsomheten

Ja, jeg snakker og skriver mye om å gå, og vandringa er essensiell i livet mitt. Den er veien og målet på samme tid for meg.

Men er min visjon med “WALK - the world at our feet” dypest sett å inspirere folk til å finne gleden og gevinsten ved å gå mer, eller er det noe mer som hører hjemme i visjonen?

Jeg tror det å gå er et verktøy for meg, et verktøy jeg ønsker at flest mulig skal benytte så ofte som mulig for å komme i kontakt med egen kropp, eget hode og eget hjerte - med naturen i seg selv og med naturen inne i seg selv.

Jeg tror langsomheten i å bevege seg ved hjelp av egen muskelkraft, og med sansene i bruk, er så livgivende at vi må løfte den fram igjen. Jeg tror “raskest, størst, høyest”-væremåten er med på å fremme og sementere segregering og naturdepresjon.

Jeg tror ikke vi har så mye mer å vinne på å skru opp tempoet enda mer, og jeg syns Dag O. Hessen setter ord på noe av dette temaet i denne PAN-artikkelen fra Harvest:

https://www.harvestmagazine.no/pan/effektiviseringstvangen?fbclid=IwAR1ajdXTKNzgg-w9Ogr_VDG7GQb6XC-2zChYQBq3CfftyjUI6Cbz0GVYkQM

Møbelsnekker Marius Essebaggers har lagd denne kortfjøla i tre til meg. På den oppbevarer jeg betalingskort og slikt under en strikk med fin påskrift.

Naturtro visjon

Under vignetten SKRITT FOR SKRITT tirsdag for to uker siden skrev jeg: “Jeg innser at det å gå er en del av en større naturtro for meg, og da må jeg arbeide mer med ordlyden og innholdet i visjonen min og med verdigrunnlaget mitt”. (Verdigrunnlaget mitt kan du lese mer om her: https://www.walktheworld.no/blogg/verdifulle-veivalg).

Visjonen min i år har vært: Jeg vil inspirere folk til å finne gleden og gevinsten ved å gå mer.

I arbeidet med å komme fram til en WALK-visjon jeg kan gå mer i takt med, har jeg spurt meg selv: Hvorfor vil jeg inspirere folk til å finne gleden og gevinsten ved å gå mer?

I artikkelen for to uker siden innrømmet jeg at jeg har dårlig oversikt over hvor jeg finner markedet mitt og kundene mine, altså hvem det er jeg ønsker å nå med det arbeidet jeg gjør i “WALK - the world at our feet”. Jeg skisserte også at jeg kan komme fram til hvem disse er blant annet ved å stille følgende spørsmål: Handler det jeg steller med om noe mer enn det å gå?

Svaret på de to kursiverte spørsmålene har du lest i avsnittene over.

Jeg må jobbe litt mer med ordlyden, men den nye visjonen min må inneholde omtrent dette:

Gjennom en pakt med naturen vil jeg inspirere folk til å gå mer, slik at de finner glede og gevinst i å ta vare på naturen og dermed også seg selv.

Marked og kunder

Under evaluering av det arbeidet jeg steller med har jeg også stilt følgende spørsmål: “Treffer jeg bare de som går mye fra før? Treffer jeg noen som skulle ønske at de gikk mer enn de gjør nå? Kan jeg vise folk vandreveien inn i naturen ved hjelp av undring og stillhet like mye som andre lokker med action og vitenskapsbasert kunnskap?”

Men jeg er ikke ferdig med å analysere markedet mitt og eventuelle kunder, og det er mest fordi jeg fremdeles kan for lite om markedsføring - og litt fordi jeg mangler tilbakemeldinger. Jeg skal ta jula til hjelp, spisse produktet mitt, og du må gjerne komme med innspill i en epost til harald@walktheworld.no - eller kommentere i feltet nederst i denne artikkelen.

Forhåpentlig er jeg kommet et skritt nærmere framtida når jeg setter meg til tastaturet og skriver teksten til neste tirsdags bloggartikkel. Den skal handle om hvordan jeg kan gå løs på 2021 med “WALK - the world at our feet”.

Budskapet mitt skal poleres og handling skal iverksettes. En vakker dag går jeg kanskje fra gård og grunn for å vise hva jeg mener med naturpakt.

Our bodies have five senses: touch, smell, taste, sight, hearing. But not to be overlooked are the senses of our souls: intuition, peace, foresight, trust, empathy. The differences between people lie in their use of these senses; most people don't know anything about the inner senses while a few people rely on them just as they rely on their physical senses, and in fact probably even more.

- C. JoyBell C. -