Mennesker har alltid satt spor etter seg, men hvorfor ser det nå ut til at det er om å gjøre å lage disse spora så store og dype som sorte hull?

Har du gått en tur i skogen og brått fått følelsen av at noen stirrer på deg? Da er du slett ikke alene. Og selv om det (som regel) ikke er noen der, er det ikke så merkelig at vi opplever slikt.

Fra balkongen min kan jeg nesten se bærtuene i Østmarka. Om jeg vandrer inn i skogen og bøyer meg ned, kan jeg nappe til meg høstens søte blå.

Bendik og jeg er to ganske like dråper vann i det samme blå havet. Men jeg tror avstanden mellom oss er livsnødvendig, og at mulig lengsel er en positiv kraft.

Her har du alt i alt 42 visuelle bevis på at en augustdag ved Sørlimyra og Nøklevann kan by på tobeinte, firbeinte, seksbeinte, bristende, blomstrende og bugnende vidundre.

Det var kommet en ny stillhet til hytta på Hellersøya denne sommeren, en voksen ro. Kanskje får vi oppleve den også neste sommer, om barnebarn fremdeles uteblir.

På vei mot Langvann en tidlig ettermiddag i juni møtte jeg flere mennesker på stien som var usikre på hvor de var og hvilken vei de skulle velge videre. Siden jeg er godt kjent i området, kunne jeg hjelpe dem.

Elise vifter ofte med hendene mens munnen hennes deler livgivende refleksjoner og bevingede resonnementer med meg.

Mauren tok seg faktisk ganske raskt over vannoverflata, med en blanding av svømming og gåing - ja, det hele ble utført så målretta at jeg raskt la fra meg tanken om å strekke ut en reddende kjepp.

Det myldret av mennesker på vandring i Østmarka i går. Men det syns ikke på bildene mine; her er det annet liv som dominerer.

Mary Oliver skriver: “In truth, the work itself is the adventure. And no artist could go about this work, or want to, with less than extraordinary energy and concentration. The extraordinary is what art is about.”

Jeg følger myrdrag og koller - og så står jeg nederst i Torshølet og kikker utover Sør-Elvåga. Jeg har vært her før, men det hele virker nytt, tiden flyter og rommet kjennes uendelig.